Arnt Steffensen: Det en dårlig løsning at pleierne skal ha ansvaret for måltidene på sykehjemmene

Underernæring er en lidelse som utvikler seg over tid, og handler gjerne om flere faktorer. Dårlig matlyst fordi man blir kvalm av medisiner. Fordøyelsesbesvær. Demens. Ensomhet og sorg etter at ektefelle har falt bort. Ikke minst handler det om at tap av matlyst er en naturlig del av det å eldes.

Ernæringskokker blir like fortvilet og forbannet som alle andre når slikt skjer, for da er det åpenbart at noe i systemet har sviktet.

Arnt Steffensen
Leder i Kost- og ernæringsforbundet i Delta

Samtidig som vi blir flere eldre, er antallet sykehjemsplasser det samme som før. Det betyr at kun de eldste, sykeste og svakeste får plass. Mange av disse har utviklet underernæring før de kommer på sykehjemmet, for dette skjer mens de eldre bor hjemme. Dette er kanskje grunnen til at de får sykehjemsplass i utgangspunktet. Det er derfor ikke rart at andelen underernærte eldre på sykehjem øker.

Problemet er ikke at de eldre ikke får mat. Det får de, og kvaliteten på maten er bedre enn sitt rykte. Jo visst, noen ganger svikter det, vi har jo alle sett triste bilder av begredelige middagsretter på sosiale medier. Bilder lyver ikke, og ernæringskokker blir like fortvilet og forbannet som alle andre når slikt skjer, for da er det åpenbart at noe i systemet har sviktet.

Oppgaver knyttet til måltider

Men om kjøkkenet lager mye av maten, er det sjelden kokkene er ute på avdelingene. I praksis er det sykepleiere, helsefagarbeidere og vernepleiere som tar seg av måltidene lokalt, som varmer opp middagen, smører brødskiver og ordner kake til kaffen.

Men så er det da også en dårlig løsning at pleien skal ha ansvaret for måltidene i utgangspunktet.

Arnt Steffensen
Leder i Kost- og ernæringsforbundet i Delta

Måltider på sykehjem tar mer tid enn man gjerne tror. Alle er opptatt av middagen, men den utgjør bare 1/3 av den næringen en beboer skal ha i løpet av en dag. De eldre skal også ha frokost, lunsj, mellommåltider og kveldsmat. Måltidene skal gjøres i stand, det skal dekkes på, man skal ha stålkontroll på at riktig pasient får riktig mat, for mange av beboerne trenger spesialkost, som følge av sykdom, tyggevansker, allergier osv.

Videre skal det ryddes og vaskes etter hvert måltid, og avdelingskjøkkenet skal rengjøres grundig hver eneste dag. Varer skal bestilles og ryddes på plass, det skal måles temperatur i alle kjøleskap og kjøledisker, det skal kildesorteres og kartlegges matsvinn, og alt dette skal dokumenteres i et internkontrollsystem. Alt dette er ufravikelige krav fra Mattilsynet, og er ikke oppgaver som kan velges bort.

Dette skal altså pleieren gjøre hver dag. Samtidig vet vi altså at beboerne er sykere og svakere enn før. Det betyr at de trenger mer tid til pleie og stell. Da blir det mindre tid for pleieren til å arbeide med måltidene. Da forstår jeg veldig godt at det ikke er tid til å sitte sammen med den enkelte beboer, og passe på at maten ikke bare kommer fram til pasienten, men også i pasienten. Men så er det da også en dårlig løsning at pleien skal ha ansvaret for måltidene i utgangspunktet.

Matverter

I en ideell verden burde det være en stab av kokker på alle sykehjem og institusjoner, men så mange kokker finnes ikke, og rekrutteringen til kokkefaget er et sorgens kapittel. Da må man tenke annerledes, noe flere kommuner har gjort, med innføring av matverter.

Det vi trenger er at kommunene tar i bruk det som er. Da må sykehjemledelse, kjøkken og pleie snakke sammen.

Arnt Steffensen
Leder i Kost- og ernæringsforbundet i Delta

Matverter er ansatte med matfaglig kompetanse, som har ansvaret for alt som har med måltider å gjøre. Da blir det mer helhet og mer stabilitet rundt måltidene, i stedet for at pleierne skal ta seg av dette innimellom andre oppgaver. Ved å gjøre dette blir det bedre matomsorg, og bedre pleie.

Her skal det skytes inn at Helsedirektoratet i disse dager kartlegger hva som kan/bør/skal ligge inne i en matvertfunksjon, både når det gjelder arbeidsoppgaver og kompetanse.

Det skorter ikke på stortingsmeldinger, handlingsplaner, ernæringsstrategier og retningslinjer for forebygging av underernæring. Alt som er av materiale i Helsedirektoratet er faglig bunnsolid. Så det trengs ikke noen nye strategier. Det vi trenger er at kommunene tar i bruk det som er. Da må sykehjemledelse, kjøkken og pleie snakke sammen.

Ingen kan tvinges til å spise

Gjennomsnittlig bor de eldre to år på sykehjem før de dør, og i denne tiden skal de ha det bra. Ingen er uenig i det. Men da må kommunene sørge for at måltidene blir dagens høydepunkt, ikke bare i festtaler og årsrapporter, men også i virkeligheten.

Samtidig må vi ha i bakhodet at nedsatt matlyst er en naturlig følge av det å eldes. Ja, underernæring kan behandles, men det krever tid og ressurser. Og ja, sykehjemmet kan legge til rette for gode måltidsopplevelser, og håpe at dette stimulerer appetitten, men man kan ikke tvinge de eldre til å spise.

Det vil alltid være en stor andel eldre med underernæring på sykehjem. Men man vil aldri komme i null. Målet må være at ingen skal lide av det.