Bertel Haarder: Dropp småstatsmentaliteten og gjenetablér Norden som europeisk maktfaktor

Nå skal det «skrantende» nordiske samarbeidet opp på «et helt annet nivå» med et «revitalisert og svært tett samarbeid.» Hvis vi «slår sammen ressursene våre (…) kan vi virkelig påvirke globalt hvis vi vil.» Og det gjelder også sivilsamfunnet.

Det er en historisk uttalelse av Danmarks utenriksminister Lars Løkke Rasmussen 18. januar i avisen Berlingske Tidende. Et lovende budskap fra en toppolitiker som – i likhet med sine forgjengere – så langt ikke har vist særlig stor interesse for det nordiske. Det gikk helt galt for ham da det Europeiske legemiddelsbyrå (EMA) havnet i Amsterdam, fordi de nordiske landene ikke snakket ordentlig sammen. 

Men med Finlands og Sveriges Nato-søknad har alt endret seg. Den sinkes ganske visst av Tyrkias president, som vil få Sverige til å bryte grunnloven og svikte elementære juridiske prinsipper, men Sverige og Finland nyter allerede godt av den gjensidige solidariteten i Nato, som nå kan sementeres gjennom integreringen av de nordiske forsvarene.

Sammen, som på Margrete den førstes tid

Med Danmarks opphevelse av forsvarsreservasjonen i EU, er det ingenting som står i veien for et mye tettere nordisk forsvarssamarbeid. Hva skal Danmark med ubåter, når Sverige og Norge har dem? Hvordan kan Danmark alene overvåke Grønland, uten hjelp fra spesielt Norge? 

Det er på tide å kvitte seg med de små skoene. Det er på tide å tenke gjennom hele det nordiske samarbeidet på nytt, og endre Helsingforstraktaten.

Skal Norden, Østersjøen og Nord-Atlanteren bevares som lavspente områder, må de nordiske landene selv holde vakt – aller best i fellesskap. Det gir en ‘samarbeidsbonus’, fordi samarbeid i seg selv styrker det nordiske forsvaret, uten at Putin kan kalle det opprustning.

Er det ikke fantastisk at Norden nå langt om lenge kan samles, som på Margrete den førstes tid?

Finlands president Sauli Niinistö taler til og med for en «nordisk fraksjon». Det tror Lars Løkke Rasmussen riktignok ikke på. Han er imot «en nordisk blokk». Men Niinistö har rett. Han er enda mer erfaren enn Løkke og vet hva han snakker om, som nabo til Russland og president i Nordens mest sårbare land.

Selvfølgelig skal vi integrere oss i Norden og øke våre felles krefter. Og selvfølgelig skal vi bruke vår felles styrke til å heve den nordiske stemmen og påvirke utviklingen i Europa.

På tide å kvitte seg med de små skoene

Sammen er vi jo ikke små. Sammen har vi den tiende eller ellevte største økonomien i verden. Vi har et bruttonasjonalprodukt på størrelse med Russlands. Vi har verdens største handelsflåte. Vi dekker noen av de strategisk viktigste havområdene i verden, Østersjøen, Nord-Atlanteren og Arktis. Vi har noe så sjeldent som velfungerende og handlekraftige demokratier. Det er på tide at vi bidrar til ledelsen i EU og fyller det tomrom som den tragiske britiske exit har skapt.

Det krever, som den danske utenriksministeren sier, et «revitalisert» samarbeid på et «helt annet nivå». Det er på tide med et oppgjør med den nedarvede nordiske småstatsmentaliteten. 

Det eneste som mangler er politisk vilje og fleksibilitet.

Det er på tide å kvitte seg med de små skoene. Det er på tide å tenke gjennom hele det nordiske samarbeidet på nytt, og endre Helsingforstraktaten. Den har blitt endret åtte ganger siden den ble inngått 23. mars 1962, på Nordens dag. Det er opplagt å se på den igjen nå.

Det er ikke nødvendig å begynne forfra. Det finnes ferdige oppskrifter i en rekke rapporter: Stoltenberg-rapporten fra 2009 om forsvarssamarbeid; Bjarnason-rapporten om nordisk cybersikkerhet fra 2020; Enestam-rapporten om beredskapssamarbeid fra 2021; Ingvar Havnen-rapporten om mobilitet innen samferdsel, utdanning, ID med mere fra 2018; Rapporten om bekjempelse av geoblokkering – tilgang til andre lands TV – fra 2019.

«Den som vil minst, bestemmer mest»

Alt for mange av de konkrete forslagene er ikke gjennomført, til tross for at de er «gryteklare» og ikke krever traktatendringer. Det eneste som mangler er politisk vilje og fleksibilitet. 

Samarbeidsministrene – i Danmark, Louise Schack Elholm – mangler dessverre den kraft som skal til for å få de danske ministerkollegene til på alvor å ville det nordiske. Derfor bør regjeringene opprette et «Norden-utvalg», som foreslått av meg og den tidligere finske forsvarsministeren Jan-Erik Enestam. Det vil medføre et parallelt departementssjefutvalg, som kan få embetsverket til å ta det på alvor. 

Først og fremst må vi aldri vente på EU. Vi må tvert imot gå foran i EU. 

I tillegg bør det opprettes et utenriks- og forsvarsutvalg, både i Nordisk Råd og i Ministerrådet. Vernerne bør samarbeide systematisk og svært tett. Den gjensidige bistanden må systematiseres, inkludert den sivile beredskapen, som kan bygge videre på de to Haga-erklæringene fra 2009 og 2013 og København-erklæringen fra 2020.

Først og fremst må vi aldri vente på EU. Vi må tvert imot gå foran i EU. Det er lettere for de nordiske landene å finne felles løsninger, og når vi gjør det, er det stor sannsynlighet for at EU overtar dem, fordi vi er så velfungerende og respektert.

Vi må ha en nordisk tankesmie som kan stille felles diagnoser av verdenssituasjonen. Og vi må ha et felles sekretariat som langt bedre kan legge planer og føre dem ut i livet, slik EU-kommisjonen med 32.000 ansatte er i stand til. Bare én prosent av det antallet vil gjøre underverker.

Men det krever at vi kvitter oss med de små skoene og snur ryggen til den destruktive tradisjonen med at alle skal være enige om alt. Det betyr – for å bruke Enestams ord – at «den som vil minst, bestemmer mest.»

Denne artikkelen er også publisert i danske Altinget, og er oversatt av Ingrid Skovdahl.