Dalen: Blåreseptanbud – også i praksis må legemiddelutgiftene finansieres

Tilsvaret til Pfizer har to svakheter. For det første fremstiller de anbud med terapeutisk konkurranse som lengre fra «praksis» enn det som er tilfellet i praksis. For det andre utelater de vesentlige sider når de selv skal forklare hvordan dette faktisk fungerer. Jeg skal forsøke å oppklare.

Hva som kan sies å være eksempler på likeverdige, patenterte legemidler, bør det ikke være opp til BI-professorer, helsebyråkrater eller legemiddelfirmaene å avgjøre.

Et godt unntak, ikke en dårlig hovedregel

Anbudsmodellen på blåresept forutsetter konkurranse mellom patenterte legemidler. Det er nettopp derfor det er snakk om terapeutisk konkurranse, og ikke generisk konkurranse mellom produsenter av legemidler med samme virkestoff.

Henriksen og Solli har rett i at den medisinske vitenskapen stadig gjør legemiddelbasert behandling både bedre og mer presis. Behandlingen kan i større grad enn før tilpasses den enkelte pasients arv og miljø. Derfor er det heller ingen grunn til å tro at slike anbud kan brukes på alle områder av blåreseptordningen. Det er helt avgjørende for pasientene og tilliten til blåreseptordningen at anbud forbeholdes behandlingsområder der det finnes flere patenterte legemidler som er tilstrekkelig like.

Fremskrittene i den medisinske forskningen utelukker selvsagt ikke at legemiddelfirmaene kan ende opp med å markedsføre legemidler som klinikere på området anser som tilstrekkelig likeverdige. Hva som kan sies å være eksempler på likeverdige, patenterte legemidler, bør det ikke være opp til BI-professorer, helsebyråkrater eller legemiddelfirmaene å avgjøre. Det er det kliniske eksperter som skal ta stilling til.

Når disse ekspertene vurderer likeverdighet, vet de også at ordningen gjør det mulig for legene å velge bort anbudsvinneren dersom det er særskilte medisinske grunner til det. Dersom det er grunn til å tro at det vil skje ofte, er det ikke lenger snakk om terapeutisk likeverdige legemidler egnet for anbud.

Hvis anbud presses gjennom for legemiddelgrupper der vi forventer mange reservasjoner fra legene, påfører vi bare systemet store administrative kostnader uten å oppnå besparelser. Motsatt, hvis kliniske eksperter på området mener det er tilstrekkelig grad av likeverdighet, vil besparelsene kunne blir store.

Det avgjørende er om forskjellen i helsegevinst for pasientene er så stor at det kan forsvare kostnaden ved å velge bort anbud.

Også i praksis må prisen betales

Henriksen og Solli viser til den medisinske utvikling og slår fast at hva som er det beste legemidlet er individuelt; vi reagerer overaskende forskjellig på forskjellige legemidler. «Livsstil, alder, etnisitet, kjønn, utdanning og rene tilfeldigheter er bare noen eksempler på faktorer som gode fastleger og hele systemet for legemiddelbruk har i ryggmargen når vi vurderer hva som er god behandling».

God praksis tilpasser behandlingen til slik kunnskap, men ikke for enhver pris. Det er her Henriksen og Solli utelater vesentlig sider ved praksis. Når et nytt og bedre legemiddel vurderes for bruk i norske sykehus eller for innføring i blåreseptordningen, må helsegevinsten for pasientene vurderes opp mot kostnadene ved å bruke dette legemidlet. Denne delen av velferdssystemet er fundert på et «godt nok»-prinsipp. Vi sier nei til nye og bedre legemidler dersom prisen blir for høy.

Av samme grunn er det heller ikke tilstrekkelig å påpeke at det i praksis ikke er snakk om perfekte substitutter. Det avgjørende er om forskjellen i helsegevinst for pasientene er så stor at det kan forsvare kostnaden ved å velge bort anbud.

Hvis klinikere mener at forskjellen mellom alternativene er liten, ja da blir kostnaden ved å velge bort blåreseptanbud tilsvarende stor – særlig vurdert opp mot den mer marginale helsegevinsten for denne pasientgruppen. Det er her mulighetene for blåreseptanbud er lovende – i teori og praksis.