Eivind Trædal: Blokkpolitikken har utspilt sin rolle

Grønn blokk har dukket opp på kartet

MDGs analyse har lenge vært at blokkpolitikken har utspilt sin rolle. Samtidig ser vi at en «grønn blokk» av miljøengasjerte partier vokser år for år. Partiene som er mest engasjert i klima og miljø har vokst jevnt siden 2009. Her er det vanskelig å komme med en presis avgrensning, men synet på oljepolitikk er kanskje den tydeligste markøren. 

Kanskje lever vi allerede i ruinene av den gamle blå-røde blokkpolitikken.

Eivind Trædal
Bystyrerepresentant i Oslo (MDG)

Partiene MDG, SV, Venstre, Rødt og KrF er alle tydelige programfestede tilhengere av å begrense oljeutvinningen og omstille norsk økonomi. I sum har disse partiene vokst hvert valg siden 2009, fra rundt 16,9 prosent i samlet oppslutning til over 25 prosent. For snittet av målingene i desember er den samlede oppslutningen på 28,2 prosent for disse partiene. Denne utviklingen går under radaren fordi vi ikke snakker om noen «grønn blokk», men om de røde og de blå.

Mulighetene minsker for grå regjering

Hvis man bare ser på de mest markerte miljøengasjerte partiene MDG, SV og Venstre, har oppslutningen økt fra 10,3 prosent i 2009 til 17,8 i dag. Tiden da Venstre og SV advarte mot MDG fordi de fryktet at «kaka» av miljøengasjerte velgere var for liten, er over. 

Denne trenden er viktig fordi miljø- og klimapolitikken har vært den sterkeste konfliktsaken både i den sittende regjeringen og i den forrige. Vi har hatt en borgerlig regjering som lot FrP være bremsekloss for en aktiv klimapolitikk. Nå spiller Senterpartiet den samme rollen. Det vil bli vanskeligere og vanskeligere å danne en grå regjering dersom denne trenden fortsetter, og det tipper jeg den vil gjøre. 

For enkelte kommentatorer er dette nærmest demokratiets adelsmerke: «Et godt kompromiss er når alle er like misfornøyde».

Eivind Trædal
Bystyrerepresentant i Oslo (MDG)

Norsk klimapolitikk er nemlig rammet av en alvorlig tillitskrise. Bare én av sju nordmenn tror vi vil nå klimamålene om åtte år. Det bør definitivt bekymre regjeringa. Denne saken forsvinner ikke hvis man bare ignorerer den, tvert imot: Klima og natur vil bare bli viktigere.

Blå-rød ruin

Kanskje lever vi allerede i ruinene av den gamle blå-røde blokkpolitikken. Før valget i 2021 var vi vitne til en merkelig dans på «rødgrønn» side. Trygve Slagsvold Vedum gjentok gang på gang at han absolutt ikke ville samarbeide med SV, Rødt eller MDG, mens SV og Rødt insisterte på at det var mulig. MDG var, som eneste parti som ønsket regjeringsskifte, klare på at vi var svært skeptiske til å samarbeide med Senterpartiet, og at en Ap/Sp-regjering var det verst tenkelige utfallet av et regjeringsskifte.

Partiene på venstresida forsto at det ikke var mulig å regne seg fram til 85 representanter på Stortinget og flertall uten Senterpartiets representanter. Det faktum at Senterpartiet gikk til valg på å svekke klima- og naturpolitikken, måtte glattes over. Likeså det enorme spriket i synet på EU mellom Ap og Sp. Resultatet kjenner vi. SV måtte forlate regjeringsforhandlingene, Rødt og MDG ble parkert på sidelinjen, og Ap og Sp gikk videre til å danne en regjering som har satt norgesrekord i å bli upopulære på kort tid.

Blå nostalgi

Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum har på effektivt vis diskreditert enhver idé om at det fantes en felles visjon på rødgrønn side. Selv om mange velgere med rette ønsker kraftigere tiltak mot de høye strømprisene, flykter de først og fremst til Høyre, som har en politikk som er til forveksling lik regjeringens. Folk lengter tilbake til Erna Solberg og hennes lag, som nå tross alt framsto som trygge og kompetente gjennom en tøff pandemi. Det er tydeligvis lett å glemme hvor mange runder med konflikt, kaos og gjensidig mistillit som preget perioden med borgerlig flertall, som også hadde dype kløfter, særlig mellom FrP, KrF og Venstre.

I dag er det politiske systemet perfekt balansert for handlingslammelse i et av vår tids viktigste spørsmål.

Eivind Trædal
Bystyrerepresentant i Oslo (MDG)

Blokkpolitikken gjør også sitt for å legge lokk på disse konfliktene. Når SV holder sin beskyttende hånd over en Ap/Sp-regjering kan de ikke si sin hjertens mening om Jenny Klinges eller Ola Borten Moes kulturkrigerske utspill, som de helt sikkert ville rast mot om de kom fra FrP. Venstre må spare sine hardeste invektiver mot Senterpartiet, mens de må overse at de selv velger samarbeid med FrP. Både Høyre og Ap må spille opp forskjellene seg imellom, og spille ned de politiske uenighetene på sin egen «side». Det gir velgerne et mindre ærlig blikk på norsk politikk.

Harmonisk balanse eller skjærende dissonans?

Når man samler koalisjoner med vilt sprikende standpunkter, så blir resultatet fort en politikk som skuffer omtrent alle like mye. For enkelte kommentatorer er dette nærmest demokratiets adelsmerke: «Et godt kompromiss er når alle er like misfornøyde». Dette perspektivet fungerer godt om man mener at målet med politikk er å holde stø kurs, men naturligvis ikke hvis man anerkjenner at vi trenger å endre kursen dramatisk. Når velgerne blir lovet et politisk skifte, men opplever at den samme politikken kommer ut uansett hvem de stemmer på, så vokser politikerforakten og håpløsheten. I dag er det politiske systemet perfekt balansert for handlingslammelse i et av vår tids viktigste spørsmål. Det er ikke bærekraftig i noen betydning av ordet.