Halogen: Tre utfordringer med debatten om statsbudsjettet

Den andre, og kanskje litt særnorske utfordringen for tiden, er at til og med næringslivsorganisasjonene roper på mer statlige penger når et problem skal løses, uansett hva problemet er.

Troen på at statens penger kan løse det meste er nesten grenseløs, og selv om man noen ganger kombinerer dette ønsket med formuleringer om at statens pengebruk må ned, er det svært sjelden konkrete forslag til hvor det skal kuttes i offentlig pengebruk. Det er et lite paradoks at en stat og en regjering som ofte beskrives som både næringslivsfiendtlig og kunnskapsløs om næringslivet, likevel har så stor tillit når næringslivet skal  ordne opp i egne problemer. 

Troen på at statens penger kan løse det meste er nesten grenseløs.

Lillian Olsen og Paul Chaffey
Halogen

Vi har stor tro på at en kompetent og innovativ offentlig sektor sørger for gode velferdstjenester, utdanning, forskning og fysisk og digital infrastruktur, inviterer inn privat sektor som samarbeidspartner og leverandør der det trengs, og også har gode næringsrettede virkemidler for å øke aktiviteten der den samfunnsmessige gevinsten kan bli enda større når staten bidrar. For eksempel ved å investere i forskning, kunnskapsproduksjon og klyngeutvikling, næringsrettede virkemidler der det kan være en markedssvikt, eller utfordringer i det offentlige tjenestetilbudet som best løses ved å invitere private aktører inn. Men staten kan ikke designe, bygge og styre fremtidens næringsliv.

Hovedmodellen må være at næringslivet selv er best plassert til å være ekspertene på hva næringslivet skal drive med. En av statens viktigste oppgaver er derfor å bidra til lavere kostnader ved å forenkle og sørge for å fjerne hindringer for innovasjon og omstilling i næringslivet. 

Et tredje problem, som kanskje er en konsekvens av de to første, er statlige virkemiddelaktører som blir mer opptatt av å fremheve seg selv og sin egen rolle enn av hva de faktisk bidrar med gjennom sine virkemidler og sitt samarbeid med næringslivet. Når man sender ut pressemeldinger og lager nettsaker om hvor misfornøyde eller glade de er over eget administrasjonsbudsjett.

Forskningsrådet har laget en nettsak der et kutt på 42 millioner, i et totalbudsjett på 11 milliarder, har fått en sentral plass. Vi får begrenset kunnskap om hva de tenker om retningen på resten av budsjettet. DOGA skryter av at egen organisasjon har fått litt mer penger til å jobbe med grønn innovasjon. At det er kuttet kraftig i Stimulab-ordningen for designdrevet innovasjon i offentlig sektor i fjor, og kuttet er videreført i år, er de ikke like opptatt av. 

Denne tendensen til at statlige virksomheter er mer opptatt av å styrke seg selv enn av resultatene av det de er satt til å gjøre for andre, i næringslivet og offentlige sektor, er urovekkende.

Lillian Olsen og Paul Chaffey
Halogen

Denne tendensen til at statlige virksomheter er mer opptatt av å styrke seg selv enn av resultatene av det de er satt til å gjøre for andre, i næringslivet og offentlige sektor, er urovekkende. Heldigvis er det også noen hederlige unntak. Innovasjon Norges Håkon Haugli meldte veldig klart fra at han synes det er vanskelig å forstå at regjeringen har kuttet i miljøteknoligiordningen med 150 millioner kroner, når Norge og verden trenger mer satsing på teknologi som reduserer utslipp.

Vi vil også skryte av Sissel Hoel i DFØ, som er rystet over at StartOff-virkemidlet legges ned. En ordning som har fått stor oppmerksomhet både i og utenfor Norge fordi det hjelper små oppstartsbedrifter til å delta i offentlige anbudsrunder med radikale innovasjoner, men der regjeringen etter å ha tatt imot en stor europeisk innovasjonspris, legger ned hele ordningen. Den ene hånden vet ikke hva den andre gjør.

Nettopp derfor trenger vi en mer helhetlig diskusjon om statsbudsjettet, om det svarer godt nok på det store behovet for omstilling.