Norsk havbruk driver villaksen mot utryddelse

Havets kyllinger

Havbruksnæringen slik vi kjenner den i dag startet i liten skala i Norge tidlig på 1970-tallet. I boken «The new fish» forteller en forsker hvordan han hjalp til med å finne den fisken som var best egnet til å vokse raskt.

Det var tiden da dyr hadde begynt å bli oppdrettet i industriell skala, og laksen viste et enormt vekstpotensial på samme måte som man hadde sett med kyllinger.

Entusiasmen for den nye industrien var voksende og forhåpningene store. Selv sportsfiskerne, som fritidsfisker villaksen i elvene, var positive.

I dokumentaren «Artifishal» sier laksefisker Mikael Frödin at han så på lakseoppdrett som løsningen på alt den gang. Med havbruk ville det ikke være behov for å drepe villfisk, og villfisken ville derfor vokse i antall til glede for blant andre sportsfiskerne.

Men gleden ble kortvarig. «Så dum jeg var,» sukker han. For havbruk var ikke løsningen. Og villaksen fikk ikke vokse i antall. Etter hvert som havbruket vokste i antall og størrelse, vokste også utfordringene de førte med seg.

Spredning av lakselus 

Bransjen har siden starten slitt med en lang rekke problemer som har stor betydning for deres virksomhet: de sliter med å få fisken til å overleve i merdene, å få riktig farge på kjøttet og sørge for at antallet av lakselus holdes nede. 

Parallelt med at det har blitt flere og større havbruk i Norge over tid, har villaksbestanden lidd

Den siste utfordringen har vist seg spesielt sta. Lakselus er et parasittisk krepsdyr som snylter på fisken og til slutt spiser opp fisken. De sprer seg lynraskt så snart de har funnet en vert og har mulighet til å spre seg til andre fisker.

Havbrukene med opptil 200.000 fisk per merd fungerer derfor som en all-you-can-eat-buffet for lusene, hvor muligheten til å reprodusere seg virker nærmest uendelig.

Oppdrettsnæringen bruker milliarder av kroner hvert år på å «spyle» bestandene før lakselusa gjør synlige skader på fisken.

Men på grunn av de åpne nettmaskene til havbrukene spredte lakselusen seg også til de ville fiskebestandene. Særlig problematisk er det for laksen som vandrer fra elva mot sjøen, da den ofte må passere store oppdrettsanlegg her.

Fisken blir raskt dekket av lus, og dette er mest sannsynlig dødelig for dem, siden de i saltvann ikke har noen mulighet til å bli kvitt parasitten. De dør, og laksebestanden er én fisk fattigere, som ikke kommer tilbake til elven og fortsetter slekten.

Ett skritt nærmere utryddelse

Før det katastrofale året 2024 var 2023 det verste året for villaks i Norge noensinne. Allerede da identifiserte et kollektivt forskningsmiljø oppdrettsnæringen som den største trusselen mot villaksen. 

Hvis trendene fortsetter, vil 2025 bli nok et mørkt år og villaksen vil bevege seg et skritt nærmere utryddelse

Til tross for denne klare beskjeden, fortsetter norske myndigheter å tillate skadelig atferd fra havbrukene.

Men hva ville skje hvis havbrukssektoren ble lagt ned og de svært forurensende, lusebefengte nettringene ikke ble spredt som miner i de norske fjordene? 

I tillegg til at vannkvaliteten vil bli bedre og at det biologiske mangfoldet vil øke, vil den ville atlantiske laksen få muligheten til å komme tilbake til et nivå der bestanden igjen kan bli bærekraftig. 

Det er i hvert fall det forskning fra Discovery Island på den kanadiske vestkysten tyder på. Her har også oppdrettsnæringen vært til stede i flere tiår, men i 2021 ble garnmerdene fjernet, og det tok ikke lang tid før de lokale laksebestandene vokste eksplosivt.

Men det krever politisk handling. Eller at forbrukerne snur ryggen til oppdrettslaks fra havbruk.

Ingen av scenariene kommer til å skje med det første. Det er rundt 849 millioner oppdrettslaks i merder langs norskekysten, mens det til sammenligning er anslått å være 530 000 villaks i alle norske elver.

Spørsmålet er derfor om villaksen kan vente på at de politiske vindene snur eller at forbrukerne tar grep. Hvis trendene fortsetter, vil 2025 bli nok et mørkt år og villaksen vil bevege seg et skritt nærmere utryddelse.

Dette debattinnlegget ble opprinnelig publisert i Altinget Danmark. Det er oversatt til norsk av Balder Haarklou Jensen.