Debatt

Jonas Kittelsen: Naturavtalen er god, men har tre alvorlige svakheter

I motsetning til etter de fleste andre FN-toppmøter om klima og miljø, er det grunn til å feire denne gangen. Naturavtalen verden framforhandlet i de senere nattetimer mandag, er historisk, på tross av sine mangler. Nå har vi en plan for å unngå katastrofale følger av vår eskalerende naturkrise.

Jonas Kittelsen deltok på naturtoppmøtet i Montreal som Nordisk ungdomsrepresentant for Nordisk ministerråd.
Jonas Kittelsen deltok på naturtoppmøtet i Montreal som Nordisk ungdomsrepresentant for Nordisk ministerråd.Foto: Liam Maloney/norden.org.
Jonas Kittelsen
Dette er et debattinnlegg, og innholdet står for skribentens regning. Alle innlegg hos Altinget skal overholde presseetiske regler.

Vår nye globale naturavtale er i første rekke viktig fordi den setter naturmangfold og natur høyere opp på den politiske agendaen, og danner et felles utgangspunkt for arbeidet videre med å sikre en trygg, levedyktig planet.

Signaleffekten av at verdenssamfunnet tydelig viser hvilken retning vi skal gå, er essensiell. Målsetningen om å kutte 500 milliarder dollar i subsidier som er skadelige for naturen og naturmangfoldet er kanskje avtalens tydeligste uttrykk for en kursendring (vi subsidier ødeleggelse av naturen med vanvittige 1300 milliarder dollar hvert år).

Gode mål om vern og urfolk

Avtalens mest kjente mål er målet representativt vern av 30 prosent land- og havområder globalt. Altså vil 30 prosent av hele jordens land- og havoverflate bli vernet innen få år.

Gledelig nok er en styrkning av urfolks rettigheter en sentral del av dette vernemålet. Urfolk har igjen 17 prosent av jordens landareal, men beskytter over 80 prosent av verdens naturmangfold. Deres tradisjoner og praksis har ivaretatt naturen gjennom generasjoner på en helt annen måte enn vårt moderne samfunn, som fragmenterer og moderniserer livsgrunnlaget vårt.

Derfor er det en viktig seier for naturen – og urfolk – at inngrep på urfolksterritorier skal ha et fritt og informert forhåndssamtykke, at urfolks rett til sine tradisjonelle territorier anerkjennes, og at det gis full beskyttelse til miljøforsvarere.

Skuffende svakt på finansiering

Samtidig sitter vi unge skuffet igjen over alle problemene som avtalen ikke gir gode svar på. Jeg vil særlig trekke fram tre ting. Den første er at finansieringsgapet mellom ambisjon og implementering er oppsiktsvekkende stort.

Vi unge sitter skuffet igjen over alle problemene som avtalen ikke gir gode svar på

Jonas Kittelsen

Metaanalyser anslår at vi trenger mellom 700-1000 milliarder dollar årlig for å nå målene vi har satt oss, mens verden har blitt enige om å «kun» mobilisere 200 milliarder dollar årlig innen 2030. Disse 200 milliardene skal komme fra «all sources», inkludert private midler, mens stater bare skal bidra med 30 milliarder dollar årlig innen 2030.

Det globale sør utviser forståelig nok stor skuffelse over mangelen på finansiering, spesielt ettersom finansering fra private aktører oftest forekommer gjennom off-setting (kjøpe seg fri når man ødelegger natur for å unngå atferdsendring) og «green bonds», som normalt knytter seg opp til grønnvasking og nord-til-nord-finansering.

For snill mot det private næringslivet

Avtaleteksten er også komisk «snill» mot næringslivet. Store multinasjonale selskaper er den ledende drivkraften bak tap av natur og naturmangfold. Likevel får det private næringslivet et sterkere vern enn naturen i avtalen.

Avtalen brukes næringslivets rett til profitt som begrunnelsen for å beskytte naturen. Det er svært bekymringsfullt

Jonas Kittelsen

Det globale ungdomsnettverket krevde at målsetningen må være å beskytte naturmangfoldet fra næringslivsinteresser, men istedenfor er begrunnelsen for å stanse tapet av naturfoldet at man skal redusere natur-relatert risiko for næringslivet.

De offisielle representantene for næringslivet tok selv ordet under forhandlingene og ba om strengere og mer bindende reguleringer, men statene nektet, og framforhandlet en tekst der næringslivets rett til profitt brukes som begrunnelsen for å beskytte naturen. Det er svært bekymringsfullt.

Uklare og svake implementeringsmekanismer

Den tredje hovedutfordringen ved den nye globale naturavtalen er uklare og svake implementeringsmekanismer.

Det er forskjell på å enes om et mål med fine ord, og å prioritere natur når man møter politiske realiteter nasjonalt. Av avtalens 23 mål, står syv av målene uten noen overordnet obligatorisk indikator for implementering. 14 av indikatorene som er listet i de resterende målene er fortsatt under arbeid.

Dette gir et stort tolkningsrom for land til å velge bort et høyt ambisjonsnivå, spesielt når rikere land som Norge nekter å bidra med midler som virkelig monner.

Når vi om 10 år ser tilbake på avtalen og vurderer om avtalen ble vellykket, vil svaret i stor grad avhenge om vi klarte å bygge opp en kriseforståelse som gjenspeiler alvoret i naturens tilstand. Vi trenger ikke bare litt «naturpolitikk her og der». Vi må få naturens tålegrense som et førende prinsipp inn i alle samfunnsområder på et grunnleggende, strukturelt plan.

Tross sine mangler, har vi fått en sterk naturavtale med et ambisjonsnivå vi må strekke oss etter. Skal vi ta naturavtalen til vårt bryst, må det gjenspeiles i politikken og kreve en helt ny linje i norsk naturpolitikk. Tiden er inne for å stå på riktig side av historien.

Les også


E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

Altinget logo
Oslo | København | Stockholm | Brussel
Politikk har aldri vært viktigere
AdresseAkersgata 320180 OsloBesøksadresseGrensen 150180 OsloOrg.nr. 928934977[email protected]
Sjefredaktør og ansvarlig utgiver:Veslemøy ØstremCFOAnders JørningKommersiell direktør:Marius ZachariasenAdministrerende direktørChristoph NørgaardStyreleder og utgiverRasmus Nielsen
Copyright © Altinget, 2024