Olaussen: Høyre og selvråderetten – en repeterende framstilling av drømmen om EU

Opptatt av selvråderett

Det nye i Lundes repeterende framstilling av drømmen om EU, er at hun plutselig er blitt opptatt av norsk selvråderett. Det virker som om hun er blitt bekymret for denne selvråderetten, og dens avhengighet av et velfungerende EU. Det er i tilfelle noe ganske oppsiktsvekkende nytt fra Høyre-hold. Norsk selvråderett var aldri noe moment for Høyre eller ja-siden i EU-kampene i 1972 eller 1994. Det var nei-sidens narrativ.

I forholdet til EU kan man jo spørre: Når har Høyre – noen gang – stått opp mot Brussel i de konflikter og uenigheter som det tross alt har vært en del av mellom EU og Norge?

Når har Høyre bekymret seg for negative konsekvenser for Norge som samfunn eller norsk arbeidsliv i forholdet til Brussel? Høyre har aldri stemt mot ett eneste direktiv eller forordning fra EU i Stortinget.

Det er implementert over 13.000 av dem. Flere titalls har vært så kontroversielle at de har utløst politiske streiker, opprop, demonstrasjoner, underskriftskampanjer osv. Noen er blitt stoppet – inntil Høyre tok over regjeringsmakt og fikk dem gjennom (EUs tredje postdirektiv). Noen har til og med vært kontroversielle innad i Høyre, som EUs famøse datalagringsdirektiv, men Høyre-ledelsen loset det gjennom i Stortinget.

Siden måtte EU sjøl trekke det tilbake på grunn av brudd på personvernet. 

Ingen troverdighet 

Høyre og Europabevegelsen har ingen troverdighet når de kommer med et slags forsvar av norsk selvråderett. Det er kakepynt. De kan åpenbart ikke tenke seg å bruke den vetoretten som er nedfelt i selve EØS-avtalen. De opptrer servilt overfor EU. Høyres mål er bare å få Norge inn i unionen, der de kan identifisere seg med en traktatfesta markedsøkonomi, der det er betryggende avstand mellom folk og de styrende eliter og der pengesterke lobbyister har stor makt og innflytelse, ikke minst på vegne av storkapitalen. 

Et tankekors; Lunde prøver å overbevise oss om at Europa (EU) kan tilby oss en type sikkerhetspolitisk trygghet. Men hvorfor søkte EU-landene Sverige og Finland seg inn i NATO da Russland overfalt Ukraina? Kunne de ikke bare rolig basert seg på solidaritet og støtte fra EU? Åpenbart ikke.

Lunde blir noe krampaktig i sitt forsøk på å framstille EU som en form for sikkerhetsgarantist. «EU er vaksinen mot konflikter og krig», skriver hun. Har Høyre og Lunde begynt å tvile på NATO?

Høyre, og Europabevegelsen, har ingen troverdighet når de kommer med et slags forsvar av norsk selvråderett. Det er kakepynt. 

Ingen Høyre-statsminister i Brussel 

Lunde følger heller ikke med i timen. Hun påstår at «regjeringen utreder alternativer til EØS». Det veit hun godt at regjeringen ikke gjør. De utreder erfaringene med EØS, mens alternativer til denne sterkt inngripende og demokratiundergravende avtalen slett ikke skulle utredes. Det sørget Lundes meningsfeller i regjeringen fra Ap for.

Vi skal nok få et oppgjør om EØS også, etter hvert. Men noen Høyre-statsminister i «den tomme stolen rundt bordet» i Brussel kan Nordby Lunde se langt etter.

Ap kan lese meningsmålinger, og prioriterer regjeringsmakt i Norge. Høyres foretrukne regjeringspartner, FrP, er klokkeklare i sin avvisning av noen medlemskapssøknad. KrF er stadig et nei-parti. Og bakom synger SP, SV og Rødt.

Det ser ikke lyst ut for Heidi Nordby Lundes kamp for den norske selvråderetten.