Per Thorsdalen: SV parodierer keiserens nye klær

SV forventes om kort tid å snu i Nato-spørsmålet ved at partiledelsen forsøker å fase ut det som har vært helt eksistensielt for SV i svært mye av dets partihistorie. 

Brutaliteten i Russlands krig i Ukraina har åpenbart tatt den norske venstresiden på sengen. Brått er russisk imperialisme blitt et politisk uttrykk som reflekterte mennesker i de fleste leire har formeninger om. Der initiativtakerne til SVs forløper, Sosialistisk Folkeparti, i sin tid lukket dørene til alt som hadde med offisiell norsk forsvarspolitikk å gjøre, velger Audun Lysbakken å gå i motsatt retning.

Spørsmålet vi egentlig bør stille oss er om et taktisk linjeskift om Nato egentlig er særlig dramatisk. Kursendringen mangler realpolitisk betydning.

Det forteller mye om årsaken til at SV justerer sin sikkerhetspolitikk uten spesielt mye støy.

Styrker ikke til norske sikkerhetsinteresser

Et stort mindretall på 14 av 36 landsstyrerepresentanter sier riktignok nei til å justere sin innbarkede uvilje mot Nato. Et flertall på 22 følger partiledelsen. 

SV nærmer seg raskt hovedlinjen i norsk sikkerhetspolitikk. Prosessen bør oppmuntres.

Per Thorsdalen
Politisk rådgiver, Europabevegelsen

I forsvarspolitikken åpner Lysbakken for en løsning der de nordiske landene anbefales å samarbeide tettere innenfor rammen av Nato. SV nærmer seg raskt hovedlinjen i norsk sikkerhetspolitikk. Prosessen bør oppmuntres. 

Avgjørende er hvor godt SV treffer målskiven i forhold til intensjonene. Alliansen er forhandlingsbasert og har en parlamentarikerforsamling. Ved kritiske situasjoner internasjonalt fungerer Nato som noe helt annet enn en politisk diskusjonsklubb. Alliansens styrke er at medlemsstatene avstår nasjonal suverenitet på området forsvar og sikkerhet, i favør av konsensusbaserte løsninger. Slikt er viktig for små nasjoner som Norge.

Det svake punktet i SVs nye NATO-linje

EU-statene er som kjent Norges nærmeste allierte i Nato, både geografisk, kulturelt og politisk. Dette reflekteres i liten grad i det offentlige ordskiftet.

Norges største europeiske alliansepartnere i Nato er følgelig de samme nasjonene som omfattes av EU. Det SV unnlater å si noe særlig om, er det faktum at Natos sikkerhetsutfordringer også reflekteres innenfor relevante sikkerhetspolitiske organer i EU. I det øyeblikk SV tar viktige steg framover, går partiet samtidig tilsvarende skritt tilbake.

Det SV unnlater å si noe særlig om, er det faktum at Natos sikkerhetsutfordringer også reflekteres innenfor relevante sikkerhetspolitiske organer i EU.

Per Thorsdalen
Politisk rådgiver, Europabevegelsen

Situasjonen viser tydelig hvor skoen trykker. Spørsmålet er om SVs u-sving om Nato er den best mulige løsning. Søsterpartiene i Danmark, Sverige og Finland er for lengst blitt tilhengere av sine respektive lands EU-medlemskap. Hva sier dette om tilstanden i dagens SV som parti og som politisk kraft?

Opinion daler ikke ned fra det blå

Finlands forsvarsminister Mikko Savola hevdet under en sikkerhetspolitisk konferanse i Oslo tidlig i februar at holdningsendringer under storpolitiske kriser sjelden kommer av seg selv. 

Tvert imot utvikles folks holdninger gjennom krisehåndtering og troverdig politisk lederskap. Savola begrunnet påstanden ved å vise til at forut for Russlands krigshandlinger i Ukraina, lå finnenes oppslutning om Nato på 25 prosent. Ett år etter angrepet er situasjonen endret til 83 prosent i favør av Nato-medlemskap. Opinion er prosesser som ikke akkurat daler ned fra det blå. 

Spørsmålet er om partiet denne gang risikerer å møte seg selv i døren.

Per Thorsdalen
Politisk rådgiver, Europabevegelsen

Det er lite som tilsier at vi automatisk kan trekke paralleller mellom finsk Nato-politikk og nordmenns forhold til europaspørsmålet. Det eneste som er sikkert er at det Europa vi kjente forut for 24. februar 2022 ikke kommer tilbake. Et bredere sikkerhetspolitisk bilde er under utvikling. Startskuddet for nye EU-utvidelser skjer sannsynligvis tidligst på det tidspunkt der Ukraina lykkes med gjenoppretting av anerkjente grenser. I tillegg står Moldova og Georgia i køen over opptaksland. Muligheten for at hele Balkan også forankres i EU, betyr at Europa vil være grunnleggende endret, i stor grad som følge av Russlands angrepskrig mot Ukraina.

Større åpenhet i europaspørsmålet

Når det gjelder Norges generelle forhold til EU-medlemskap ser vi i dag konturene av et mer åpent politisk landskap enn på lang tid. I 2020 vedtok Venstre å gå fra nei til ja. I løpet av 2023 åpnes det for noe tilsvarende innenfor Miljøpartiet De Grønne. Følger vi den interne argumentasjonen bak SVs nye Nato-linje, blir det interessant å se om det på sikt åpnes for forsiktige justeringer. 

Kan det tenkes at SV unngår en strategisk justering i europaspørsmålet fordi dette, i motsetning til Nato, faktisk har realpolitisk betydning for Norge?

Per Thorsdalen
Politisk rådgiver, Europabevegelsen

Deltakelse for å forandre har lenge vært et anvendelig argument i favør av et norsk ja til EU. SV har tradisjonelt hatt liten sans for slike resonnementer. Spørsmålet er om partiet denne gang risikerer å møte seg selv i døren. Mye av SVs argumenter til fordel for omlegging av forsvarspolitikken, er ikke av ny dato. Lignende vurderinger om f.eks. europapolitikk er kommet til uttrykk tidligere. Disse har vært båret fram av ja-siden innenfor Ap, i Venstre og blant deler av miljøbevegelsen. Det at SV nå sier de vil delta i det transatlantiske fellesskap for å bidra til endringer på enkelte områder, lyder som en plutselig frigjørende tanke. Hvorfor bare Nato? Hvorfor ikke også i forholdet til EU?

SV framstiller ofte EU som lite relevant målt utfra partiets politiske verdier. Stemmer dette? Hvilken innsikt om politisk arbeid er det SV skjuler for sine nordiske søsterpartier innenfor EU, som disse åpenbart ikke forstår? Kan det tenkes at SV unngår en strategisk justering i europaspørsmålet fordi dette, i motsetning til Nato, faktisk har realpolitisk betydning for Norge? En aktiv norsk EU-prosess på sikt vil helt klart bidra til å utligne denne ubalansen.