Hans Fredrik Jacobsen: Norges fremtid er lysest i, og med Europa

Individualisme er ikke best

Jeg er uenig i dem som hevder at felleseuropeiske utfordringer best løses med individualisme.

I møte med et krigsvillig Russland, fremtidige helsekriser, og for å klare å begrense avhengigheten til Kina, vil Norges selvstendige bidrag rett og slett ikke være tilstrekkelig. EU er med andre ord ikke bare en god løsning, men kanskje å anse som den eneste i tiden vi står i for å forebygge og håndtere oppståtte kriser og vanskeligheter.

Bjørgulv Braanen sin kritikk i Klassekampen i november 2022, der han pekte på at Støre var «mer rettet utad enn innad», avdekket en slik feilaktig oppfatning om at fokuset må rettes innad for å løse de utfordringer Norge står overfor. I Norge i dag løses nemlig interne anliggender også eksternt. November 2022 var en tid preget av europeisk energikrise, krig i Europa og stor uforutsigbarhet. Det var, og fortsatt er, i Norges interesse å redusere denne uforutsigbarheten, og Støre sitt mye kritiserte fokus «utad» er fremfor alt et godt bidrag til å sikre stabilitet både her nasjonalt og i Europa. 

Jeg er uenig i å betrakte norsk deltakelse i beslutningsprosesser i EU som negativ maktforflytning.

Hans Fredrik Jacobsen
Internasjonal leder, Unge Venstre

Demokratisk underskudd

Man trenger imidlertid ikke å se utenfor egne grenser for å se at situasjonen har endret seg siden sist folkeavstemning, og at datidens argumenter i dag ikke står seg like sterkt. Norsk lovgivning illustrerer dette godt.

Norge har siden 1994 overtatt sytti prosent av EUs regelverk. Dette innebærer minst 14 000 rettsakter som i dag følger av norsk lov, og som er fattet av andre enn nordmenn. Med andre ord, debatten om EU handler nå ikke bare om vi skal ta del i unionen, men også om vi skal være med å utforme det som blir norsk lov. 

Gjennomslag sikres best ved representasjon, deltakelse i politikkutviklingen og når det inngås kompromiss.

Hans Fredrik Jacobsen
Internasjonal leder, Unge Venstre

Jeg er derfor forbauset over at motstanden mot norsk medlemskap ikke avtar raskere, gitt det demokratiske underskuddet dette representerer, og EUs nåværende sentrale posisjon og sterke innflytelse i Europa, herunder Norge.

Dersom Nordland skulle protestere mot å være representert på Stortinget på grunn av sine begrensede antall mandater på 9 av 169; eller dersom Venstre skulle avstå fra å stille til valg fordi partiet antakeligvis ikke ville få mer enn syv prosent av stemmene, ville de fleste ristet på hodet – gjennomslag sikres best ved representasjon, deltakelse i politikkutviklingen og når det inngås kompromiss.

Hva er alternativet?

Mens norsk medlemskap i EU innebærer en viss overføring av myndighet, innebærer det viktigst av alt mulighet for deltakelse, innflytelse og medvirkning i utformingen av den politikken og veivalgene for Europa som Norge vil måtte forholde seg til.

Jeg er uenig i å betrakte norsk deltakelse i beslutningsprosesser i EU som negativ maktforflytning; heller ser jeg det som en overføring av innflytelse fra andre lands representanter til en representasjon av nordmenn som vil forsvare våre interesser og nasjonale prioriteringer.

Hvis, eller rettere sagt nå som nei-siden fortsatt står sterkt i troen om at medlemskap ikke er fordelaktig, er mitt spørsmål til dem hva alternativet innebærer. For om hovedbegrunnelsen for et nei er frykten for å miste makt og påvirkning, bør frykten forflyttes til om dagens situasjon forblir på stedet hvil.