Medaljens bakside – Kristoffersen har stått veldig alene i Krigskors-stormen

Det raslet når de passerte

Det var ikke bare det umulige i å veie ulike bragder opp mot hverandre som talte imot dekorasjoner i Hauges øyne, men hele konseptet.

Som vi finner i nevnte biografi: «Sønnen mintes hvordan faren om lag tretti år tidligere hadde ledd foraktelig av de mange medaljepyntede gjestene i Ole Borges 50-årsdag på Grand. Mange hadde vært så overlesset med dingeldangel at man hørte der rasle når de passerte. «Jeg gikk i grunnen rundt og var litt kry over mitt nakne, sorte jakkebryst,» sa faren etterpå.»

Grunnen til at Hauges sønn gjengir denne historien, er at faren i forbindelse med 50-årsmarkeringen av frigjøringen aksepterte å ta imot Borgerdådsmedaljen. Den henger så høyt at ingen tidligere mottakere var i live da han fikk den, og ingen har fått den siden. 

Om ingen har ansvar eller skyld, kan det virke som om det Krigskorset vi finner på Kristoffersens uniformbryst kom dalende ned fra himmelen.

Harald Høiback
Oberstløytnant og spaltist i Altinget Forsvar

«Nå visste sønnen ikke helt hva han skulle mene og tro. Han gratulerte faren pliktskyldigst med æresbevisningen, men la til: «Du vet, far, jeg var i grunnen veldig stolt av deg fordi du alltid takket nei til slikt.»

«Sier du det,» sa faren etter en liten pause. Og sønnen syntes han kunne se et sjeldent glimt av anerkjennelse i farens øyne da han gjentok: «Jaså, sier du det.»

Kanskje var Hauge en spesiell person, men kanskje hadde han rett? Kanskje medaljenes bakside er større enn framsiden? 

Det lå en vurdering bak medaljen til Kristoffersen

I mars svingte Aslak Bonde i Morgenbladet pisken over alle som har kritisert Eirik Kristoffersen. Bonde lufter mange teorier om hva den angivelig heksejakten skyldes, og konkluderer med en advarende pekefinger: «VGs etterprøving av grunnlaget for Kristoffersens hedersbevisning er standhaftig og utvilsomt journalistisk god. Samtidig kan den utnyttes av tredjeparter, helt uten at noen av de opprinnelige aktørene har ansvar for eller skyld i det.»

Om ingen har ansvar eller skyld, kan det virke som om det Krigskorset vi finner på Kristoffersens uniformbryst, kom dalende ned fra himmelen. Det lå imidlertid både vurderinger og viljeshandlinger bak da Kongen i statsråd 8. april 2011 besluttet å tildele ham det.

Kristoffersen var den andre som fikk dekorasjonen etter at den ble revitalisert i 2009. Kanskje regjeringen innledningsvis la lista litt for lavt? Av prestisjehensyn kan det også ha vært utenkelig for daværende forsvarsledelse å innstille en fra Marinejegerkommandoen – Trond Bolle – uten samtidig å finne verdige mottakere fra Forsvarets spesialkommando? 

Kristoffersen har stått alene i stormen

Alt dette er spekulasjoner, men om dekorasjonsrådet bommet en smule på hoppkanten er det høyst forståelig, og menneskelig. Som selveste Winston Churchill minner oss på: «The task of drawing up regulations for such awards is one which does not admit of a perfect solution. It is not possible to satisfy everybody without running the risk of satisfying nobody. All that is possible is to give the greatest satisfaction to the greatest number and to hurt the feelings of the fewest.»

Det som imidlertid slår meg, er at Eirik Kristoffersen har stått veldig alene i stormen. Han har selv bemannet barrikadene og forsvart dekorasjonen av seg selv. Man skulle tro at det var de som fremmet innstillingen som burde forklart og forsvart den, ikke han som fikk dekorasjonen. Så langt har altså brorparten av de som har stått bak tildelingene av militære dekorasjoner i Norge, utmerket seg ved mangelen på personlig tapperhet.

Konsekvensen av det hele kan være at gjeninnføringen av dekorasjoner som Krigskorset kan ha skapt mer misnøye enn stolthet, totalt sett. Skulle vi ha hørt på Hauge? 

Så langt har altså brorparten av de som har stått bak tildelingene av militære dekorasjoner i Norge, utmerket seg ved mangelen på personlig tapperhet.

Harald Høiback
Oberstløytnant og spaltist i Altinget Forsvar