NIVA-forskere: Er det mulig å reparere skadene – på Oslofjorden og på tilliten?

Tillitskrise

Det statsråden nok hadde alvorlig undervurdert, var at saksgangen ville bli sett på som et tillitsbrudd av andre medlemmer av Oslofjordrådet. Særlig (fylkes)kommunale representanter påpeker manglende involvering i prosessen, og vedtaket har blitt påklaget. Nedjusteringen av utslippstillatelsen etter bedriftens opplysninger viser at utredningsprosessen ikke var tilstrekkelig. Utslippstillatelsen ble gitt uten tilstrekkelige avbøtende tiltak, verken fra bedriften eller staten.

Vi står åpenbart i et dilemma. Sikkerhetspolitiske hensyn er viktige, og støtte til Ukraina har stor oppslutning. Men skuffelsen over statens ensidige vektlegging av dette på bekostning av miljø, kan svekke viljen hos flere aktører til å prioritere miljøtiltak og sette Oslofjordplanens fremtid i fare. 

Er det ikke rimelig at økt statlig finansiering av forurensende virksomhet bør balanseres med krav om effektive miljøtiltak til bedriften?

Er det mulig å reparere skadene – på Oslofjorden og på tilliten?

Staten har støttet Chemring Nobel med 428 millioner kroner for produksjonsøkningen av viktig forsvarsmateriell. Flere av saksdokumentene er hemmelige, noe som gjør det vanskelig å vurdere bedriftens muligheter for rensing og om støtten inneholder krav om utvikling av bedre renseteknologi. Statsråden har pekt på Chemring Nobel som hovedansvarlig for sine nitrogenutslipp som følge av prinsippet om at forurenseren betaler. Men er det ikke rimelig at økt statlig finansiering av forurensende virksomhet bør balanseres med krav om effektive miljøtiltak til bedriften?

Kompenserende tiltak

Hvis Chemring Nobel øker utslippene, må andre aktører kutte raskere for å unngå forverring av fjorden. Tiltakene som regjeringens Oslofjordplan peker på for å redusere nitrogenutslipp, er først og fremst innen avløp og landbruk. For å gjenskape tapt tillit og bidra til reduserte nitrogenutslipp, kan økt statlig finansiell støtte til disse sektorer hjelpe til å gjennomføre deres tiltak. Kommunene har lenge oppfordret staten til å subsidiere rensetiltak, men staten har avvist det og sagt at innbyggerne må betale regningen gjennom den kommunale kloakkavgiften. Oppgradering av renseanlegg tar tid for kommunene, og i mellomtiden fortsetter utslippene å gjødsle fjorden. Finansiell kompensasjon løser ikke alle utfordringer, men kan hjelpe kommunene med å få opp tempoet. 

Å gjenopprette tilliten blant alle involverte i realiseringen av Oslofjordplanen, bør stå høyt på dagsorden nå.

Staten kan også ta en mer aktiv rolle ved å bidra til teknologiutvikling. Det trengs bedre tilgjengelig renseteknologi, og det trengs raskt. Er det nok å forvente at Chemring selv skal jobbe med å få bedre renseteknologi på plass? Gitt nasjonale sikkerhetspolitiske hensyn for tillatelsen, kunne en mer statlig-privat koordinert innovasjonsaksjon forventes for å akselerere teknologiutviklingen?

Økologisk kompensasjon – en kompletterende joker

Både EU og global politikkutvikling vektlegger bevaring og restaurering av natur og biomangfold, og Norge har tilsluttet seg dette gjennom nasjonale og internasjonale erklæringer. Bevarings- og restaureringstiltak i form av verneområder, restaurering av ålegress eller dyrking av organismer som binder nitrogen, kan bidra til å motvirke den ytterlige forringelsen av miljøtilstanden. Iverksetting av slike miljøtiltak er det som må til for å ikke miste omdømme til Oslofjordsatsingen, og ikke minst – livet i fjorden!

Gjennom strengere krav til rensing hos Chemring og kompenserende miljøtiltak, kan regjeringen vise at sikkerhetspolitikk ikke trumfer miljø. Å gjenopprette tilliten blant alle involverte i realiseringen av Oslofjordplanen, bør stå høyt på dagsorden nå!