Aleris: Nei, vi gjør ikke alt vi kan for å få bukt med de rekordlange køene

Rekordlange behandlingskøer over hele landet

Det er inspirerende lesning, men samtidig dessverre ikke særlig oppløftende. For mens ledelsen ved sykehuset hevder at de gjør alt de kan, melder de også at de er bekymret: Selv om ansatte står på som helter, reduseres behandlingskøene for sakte – og bare i Moss tror de det kan ta flere år.

Dessuten er de engstelige for å slite ut personalet, for arbeidsbelastningen er stor. Sykefraværet er allerede på åtte prosent. Og systemet er ikke rustet for å tåle en pandemi til, legger fagfolkene til.

Situasjonen på Moss sykehus er ikke unik. Snarere tvert imot. 

Anita Tunold
Adm.dir. i Aleris

Situasjonen på Moss sykehus er ikke unik. Snarere tvert imot. Over hele Norge er behandlingskøene rekordlange.

Ifølge Helsenorge.no, må pasientene vente 62 uker på Ahus, 56 uker ved Haukeland universitetssykehus og 100 uker ved Stavanger universitetssykehus for den samme operasjonen som VG skriver om i Moss. Det samme gjelder behandlinger på en rekke andre fagområder. 

Private har ledig kapasitet som ikke brukes

Da er det på tide å spørre seg om vi virkelig gjør alt. Når vi vet at private aktører som Aleris har ledig kapasitet og betydelig kompetanse til å hjelpe pasientene – uten at vi tas i bruk.

Vi er en ressurs som i dag hovedsakelig brukes av private pasienter, fordi de offentlige sykehusene har tatt de politiske signalene og bruker oss i stadig mindre grad. 

Anita Tunold
Adm.dir. i Aleris

Nasjonale kvalitetsregistre viser at vi kan levere tjenester på høyde med universitetssykehusene, og effektiviteten vår er finslipt gjennom mange år. Vår drift er svært kostnadseffektiv, slik at vi kan utføre mange tjenester til en lavere kostnad enn de offentlige sykehusene. Uten at det går utover medarbeiderne våre.

Sykefraværet hos oss er betydelig lavere enn i den offentlige delen av helsetjenestene. Vi er en ressurs som i dag hovedsakelig brukes av private pasienter, fordi de offentlige sykehusene har tatt de politiske signalene og bruker oss i stadig mindre grad. 

Hvorfor ikke be om hjelp til å åpne flere «fast tracks» uten at det går på helsa løs? Slik det er nå, gjør vi ikke alt vi kan, som samfunn og helsetjeneste totalt sett.