Randi Rosenqvist: Bør helsevesenet organiseres helt annerledes?

De fleste forstår at det ikke er mulig at alle skal få all den mulige helsehjelp de til enhver tid ønsker. Vi må prioritere og rasjonere. Mange er ikke fornøyd med den måten dette gjøres i dag, og jeg tror det kan gjøres lurere.

Det er viktig å være bevisst på at vi har tre ulike kategorier helsehjelp: Helseforetakenes spesialisthelsetjeneste, kommunale helse- og omsorgstjenester og de private. Og alle har budsjetter hvor god budsjettstyring går ut på å få noen andre til å ta så mange utgifter som mulig, selv om dette kanskje er en dyrere løsning for samfunnet som helhet.

Akutt og komplisert helsehjelp prioriteres

De regionale helseforetakene får sine penger fra Stortinget og Helse- og omsorgsdepartementet, som fordeler til «sine» regionale helseforetak som igjen fordeler på «sine» lokale helseforetak. Her er det profesjonelle styrer og sterke fagmiljøer som fordeler pengene og oppgavene.

Her er det profesjonelle styrer og sterke fagmiljøer som fordeler pengene og oppgavene.

Erfaring tilsier at det er den akutte og ofte kompliserte helsehjelp som prioriteres, mens langtidsoppfølging gjerne henvises til kommunalt nivå. Dette gjelder i stor grad psykiatrien, men også andre kronikere.

Kommunene får sine penger fra Stortinget og Kommunal- og distriktsdepartementet og må fordele bevilgninger til helse- og omsorgstjenester i konkurranse med bl.a. barnehager og kloakkrenseanlegg. Alt er nødvending.

Det private området besår av selvstendig praktiserende leger, psykologer og fysioterapeuter samt ulike institusjoner – private sykehus eller rehabiliteringsenheter. Disse private har delvis avtaler med kommuner, Helfo eller helseforetak for så-og-så mange pasientforløp, altså rasjonert og offentlig finansiert og delvis helprivatisert basert på kun pasientbetaling.

Bedre arbeidsmiljø i det private

Jeg aksepterer ikke påstanden om at det private helsevesen bør avvikles. De private helsetjenestene er et resultat av at det offentlige helsevesen ikke klarer å dekke de oppgaver som trengs uten urimelige ventetider.

Det bekymrer meg sterkt at mange leger, sykepleiere og andre i helseforetakene som har vært glade i jobbene sine, blir lei og oppgitt og søker seg vekk når de opplever at de må gi utilfredsstillende, riktignok ikke uforsvarlig, pasientoppfølging og selv ikke har tid til å gå på do i arbeidstiden. Det synes som om de får bedre arbeidsmiljø i det private.

Jeg aksepterer ikke påstanden om at det private helsevesen bør avvikles.

Nå bygges nye sykehus, og de bygges for små til å gi oppfølging utover det helt akutte. Det vil si at personalet ekspederer pasientene gjennom i full fart og sender dem tilbake til kommunen.

Kommuner og bydeler blir presentert med stadig mer krevende omsorgsarbeide for utskrevne pasienter, og det må også bygges institusjoner som det ikke var aktuelt å bygge tidligere. Dette fører til budsjettproblemer, problemer med rekruttering av kvalifisert personell og store frustrasjoner for de ansatte som, som sine sykehuskolleger, løper og løper og føler at de kommer til kort.

Sparer ikke på tidlig utskrivning

Sykehusene er alene om å bestemme når en pasient er utskrivningsklar. Det hevdes at en pasient defineres utskrivningsklar når en annen pasient trenger plassen bedre.

Når man planlegger sykehusbygg er det viktig å ha nok plass. Hvis man hadde 10–20 prosent flere senger på de samme pasientene, ville det bli mer ro i behandlingen og kommunen ville bli spart for de mest nyoperte og akutte pasientene. Hvis man hadde enda flere senger, ville det være kapasitet til flere pasienter og redusert ventetid.

Det hevdes at en pasient defineres utskrivningsklar når en annen pasient trenger plassen bedre.

Det er klart at sykehusbygg er dyre å bygge, men man må være klar over at behandlingen av de «friskeste» sykehuspasientene er billigere enn de som er i en helt akutt fase. Pasientrom koster jo mindre å bygge og å drifte enn kompliserte akuttmottak, laboratorier, operasjonssaler, isolat, undersøkelsesrom med mer.

Mang en sykehusplanlegger har trodd at hvis man skriver ut ti prosent av pasienten ett døgn før ønskelig, så sparer man ti prosent av driftsutgifter. Det er ikke sant.

Men dersom man skriver ut pasienter tidlig, så påfører man kommunene omsorgsoppgaver, både i sykehjem, helsehus, heldøgnsbemannede boliger og i hjemmene som koster kommunen og de pårørende mye, men belaster ikke helseforetaket. Liggedøgn som man ikke kan tilby i sykehusene i dag, må det bygges for i kommunene. Er dette klokt?

Slå sammen to nivåer

Tidligere samlet man pasientene i sykehus for at (de få) helsepersonell kunne rekke rundt. Pasienten ble ofte liggende lenge og mottok nødvendig pleie ved behov.

Nå sprer man pasientene utover til hjemmene og hjemmesykepleien farter i bil og parkerer i slaps og regn og leter opp pasienter, kanskje til avtalt tidspunkt, kanskje sterkt forsinket og ikke nødvendigvis når pasienten trenger hjelpen mest. Dette er ikke ønskelig hverken for dårligst fungerende pasienter, deres pårørende eller det stressede helsepersonell som ofte er alene på utrykning.

Dette betyr at helseforetaksmodellen bør avvikles som den er nå.

Jeg mener man bør endre organiseringen og finansieringen av helsetjenester ved å slå sammen disse to nivåene, slik at de som var i behov av heldøgnsomsorg ble tatt vare på i heldøgnsinstitusjoner som ikke bør bygges i alle kommuner, og de som hadde behov kun for hjemmesykepleie kunne få det lokalt.

Dette betyr at helseforetaksmodellen bør avvikles som den er nå. Og man må få en felles planlegging og finansiering hvor samfunnsøkonomi, og ikke bedriftsøkonomi, blir førende for pasientbehandling.

Helseministeren må ta fullt ansvar

Og helseministeren må ha det fulle politiske ansvar, ikke distansere seg gjennom foretak eller å henvise til at det er kommunene som best vet å fordele pengene. Dette mener jeg vil gi pasienter mer ro i oppfølgingen og at helsepersonell ikke blir så utslitt, noe som vil hjelpe på bemanningen.

Jeg vet dette er politisk uaktuelt. Men man kunne begynne med psykiatrien.

Psykiatrisk behandling består av en rekke ulike tiltak: Øyeblikkelig hjelp, differensiert behandling i sykehus, dagtilbud, poliklinisk og ambulant behandling, miljøterapi i heldøgns bemannede varige boliger og bemannede overgangsboliger, foruten «vanlig» kommunal omsorg og fastlege. Dersom dette helsesegmentet samles i én enhet, vil det ikke være aktuelt å dytte utgiftene til annen etat. Og helseministeren må være ansvarlig.