Randi Rosenqvist: Kan drap forebygges av helsetjenesten?

I den senere tid er det offentlige fylt av informasjon om drap, om det så er «svenske tilstander» eller hjemlige aktiviteter. Er dette et uløst helseproblem og er det eventuelt psykiatrien som har sviktet?

Bortsett fra i året 2011 har det årlig vært mellom 20 og 40 personer som er blitt drept i Norge (oversikt Nasjonal drapsstatistikk, KRIPOS). Heldigvis ganske få! I perioden 2011–2020 var 59 prosent av gjerningspersonene tidligere domfelt i Norge.

Det er viktig å være bevisst på at det ikke er slik at alle tidligere domfelte personer utgjør en alvorlig voldsfare. Men det er også slik at det å ha vært domfelt heller ikke medfører at man er rehabilitert og ikke begår ny kriminalitet og i verste fall drap. Kan de alvorligste voldshandlinger i større grad forebygges, og i tilfelle, hvordan?

Noe forenklet kan man si at det er tre hovedgrupper som begår drap. Det kan dreie seg om gjerningspersoner som med vitende og vilje ønsker å begå voldshandlinger for å true og dominere i et kriminelt miljø.  Eller så er det voldshandlinger med drap som blir begått som reaksjon på ulike former for krenkelse i nære relasjoner av umodne, emosjonelt ustabile, og ofte rusete mennesker. Den tredje kategorien er utilregnelige lovbrytere som oftest dreper foreldre eller andre nære, men også totalt fremmede mennesker. 

Kriminelle miljøer

Vi har vært heldige (eller harmoniske) i Norge som har hatt få drap begått av rene kriminelle som en del av deres forretningside. I andre land er dette langt mer vanlig. Men det har skjedd gjentatt alvorlig vold og drap i forbindelse med etablerte kriminelle miljøer både i Sverge og Norge i høst.

Ingen kan hevde at gjerningspersonene er harmoniske mennesker uten psykiske problemer.

Vi leser om marginalisert ungdom, manglende tilhørighet, rusmidler og ønske om raske penger, men ikke så ofte om alvorlige psykiske lidelser i den forbindelse. Det er antagelig riktig, men ingen kan hevde at gjerningspersonene er harmoniske mennesker uten psykiske problemer.

Det er vanskelig å påpeke én enkelt årsak, men det er klart at utenforskap, rus og dårlig økonomi er en driver for kriminell aktivitet. Vårt samfunn bør, etter min mening, prioritere at barn skal kunne vokse opp med god selvfølelse og tilhørighet til storsamfunnet de skal leve sine liv i. Dette er ikke primært helsevesenets ansvar, men psykologien kan si en del om betingelsene for en harmonisk utvikling i barneårene.

Rehabilitering når den kriminelle tilknytningen er et faktum er vanskelig, tar lang tid og er ikke garantert å lykkes. Enkelte vil kanskje ha nytte av samtaler med en kvalifisert terapeut, men for de flestes vedkommende er det ikke psykisk helsehjelp som er en forutsetning for en personlig utvikling.

Færre ansatte i kriminalomsorgen

Kriminalomsorgen vil ha vansker med å finne frem til hva som kan være et konstruktivt soningsmiljø for disse lovbryterne som ofte er helt marginalisert i forhold til det normale samfunnet. Utdannelse, samvær i prososiale sammenhenger og mestring av dagliglivet kan hjelpe en person å tilpasse seg samfunnet.

De ansattes hovedoppgave er i dag å ivareta sikkerheten.

Dessverre har kriminalomsorgen gjennom stadige budsjettreduksjoner færre ansatte som kan bidra til rehabilitering. De ansattes hovedoppgave er i dag å ivareta sikkerheten.

Dette er naturligvis viktig, men sikkerheten kan både ivaretas ved låste dører og nitid kontroll, men også ved såkalt dynamisk sikkerhet, det at personalet blir kjent med de innsatte, lærer å vurdere deres dagsform og sette inn adekvate tiltak som kan forhindre en destruktiv psykologisk spiral.

Mange norske fengsler rapporterer i dag om økt isolasjon av innsatte og økte aggressive episoder som ansatte må forholde seg til. Dette lover ikke godt for samfunnet når de dømte blir løslatt etter sonet dom.

Vold i nære relasjoner

Det foregår vold i ulik grad i for mange nære relasjoner. Disse gjerningsmenn (ja, det er stort sett menn) har enten en delvis aksepterende holdning til vold eller store vansker med å beherske seg i situasjoner de føler seg krenket, maktesløse og/eller er ruset.

De menn som dreper sine kjærester eller ektefeller, gjerne i forbindelse med et samlivsbrudd, vil stort sett ikke oppfatte seg som del av et kriminelt fellesskap som aksepterer vold, men svært ulykkelige menn som føler seg presset til det ytterste, selv om de også tidligere har vært voldelig mot kjæresten.

Også disse gjerningsmennene kan neppe betegnes som harmoniske individer, selv om det også kan «klikke» for ellers relativt velfungerende menn i krisesituasjoner.

De dominerende, truende mennene uten et språk for følelser var kanskje dominerende tidligere i slike saker, men i dag kan det synes som om enkelte umodne menn, med mange følelser, i liten grad er i stand til å takle motgang og avvisning.

Politiet får kritikk

Politiet blir kritisert for i for liten grad imøtekomme kvinners ønske om voldsalarm, spesielt omvendt voldsalarm. Til det vil jeg bemerke at det ikke finnes gode metoder for å vurdere voldsrisiko der det ikke allerede har skjedd voldshandlinger, og politiet har begrenset mulighet til å reagere mot personer som kan komme til å begå en voldshandling.

Politiet har begrenset mulighet til å reagere mot personer som kan komme til å begå en voldshandling.

Noen av disse mennene begår jo også selvmord. Andre blir fengslet og dømt. Mange av disse er sosialt usikre og trenger en soning som kan bygge opp mestring, selvkontroll, ruskontroll og selvfølelsen, ikke nedbryte det som allerede er svakt.

Rehabilitering i løpet av soning er mer sannsynlig for denne gruppen enn den første jeg nevnte, men det forutsetter at det finnes nok kvalifisert personale i fengsel. De dømte kan under soning og ved løslatelse ha nytte av kvalifisert terapi, hvis det finnes. Kriminalomsorgen har noen tilbud som program om «alternativ til vold», men disse tilbudene blir redusert når pengene ikke strekker til.

Utilregnelige drapsmenn

Det har gjennomsnittlig vært mellom tre og ni saker årlig de siste ti årene der gjerningsmannen er blitt funnet utilregnelig og således frifunnet for drap. Disse gjerningspersonene lider stort sett av paranoid schizofreni og mange har vært syke lenge, men ikke nødvendigvis diagnostisert og behandlet adekvat.

Hvis en drapsmann har drept foreldre, bør man alltid utrede muligheten for psykose, men også når offeret er en totalt ukjent person som de drepte i Kongsberg eller den drepte på kirkegården i Haugesund. Disse drapsmennene synes å skape mer redsel enn det «normale» drapsmenn skaper.  

De fleste med psykosesykdommer skader ikke folk.

Men det er ikke sant at vi går i fare hvor vi går! De fleste med psykosesykdommer skader ikke folk. Men de som skader kunne i større grad blitt fulgt bedre opp av psykiatrien. Det positive er at av de tre kategoriene jeg har omtalt, kan vi i størst grad lykkes med behandling av dem med psykosesykdom. Hvis vi vil.

I dag blir voldsmenn med psykoselidelser ofte dømt til tvunget psykisk helsevern. Da er helseforetaket forpliktet til å gi dem adekvat behandling og ivareta samfunnsvernet. En slik straffereaksjon kan sees på som samfunnets reaksjon på at voldsmannen før slik dom ikke fikk adekvat oppfølging.

Men når en person blir dømt, så er det en seng mindre til andre pasienter. Antallet dømte stiger og blir nok enda flere i løpet av ti år.

Vi kan da ikke ha en psykiatri som i enda mindre grad har kapasitet til god behandling av personer som enda ikke er blitt voldelig. Psykiatrien må forebygge voldshandlinger, men primært hjelpe syke pasienter og deres pårørende til at bedre liv. God behandling er også godt samfunnsvern

Konklusjon

Psykotiske voldsmenn kan i stor grad hjelpes i helsevesenet, andre må hjelpes i kriminalomsorgen. Men det forutsetter at både kriminalomsorgen og psykiatrien har nok kvalifisert personale. Dette koster penger.

Det viktigste arbeidet er likevel at barn og unge får vokse opp i et samfunn der de får modnes til harmoniske voksne individer med god selvkontroll og selvfølelse. Dette koster også penger, men det er mer uklart hvor pengene skal settes inn og hva som kan oppnås uten flere ressurser.