EL og IT Forbundet: Et rettferdig grønt skifte vil først og fremst kreve politisk handlekraft

I møte med framtida kan det være nyttig å lære av fortida. Vi går inn i en periode der kraftutbygging og industrialisering må gå hånd i hånd, slik det også var i utbyggingen av vannkrafta. 

Både ved industrialiseringen av Norge og da landet skulle gjenoppbygges etter 2. verdenskrig var det handlekraftige politikere som drev frem utviklingen og samtidig sikret at krafta skulle være i fellesskapets eie. Også forvaltningen av norske olje- og gassressurser har vært en suksess for Norge, men dette eventyret ville sett veldig annerledes ut uten kloke beslutninger tatt av norske folkevalgte og byråkrater. Blant prinsippene som skulle ligge til grunn for norsk petroleumspolitikk var at inntektene fra ressursene i størst mulig grad skulle tilfalle fellesskapet, at det skulle bygges opp en sterk nasjonal leverandørindustri, og at utbyggingen skulle skje i et kontrollert tempo for å unngå at aktiviteten på norsk sokkel skulle fortrenge annet næringsliv. Prinsippene som tok oss inn i oljealderen kan også gi oss et veikart ut av den.

Verden er i endring

For verden rundt oss er i endring. Prognoser fra en fersk DNV-rapport på oppdrag for Norsk Industri viser at eksport av norsk olje vil falle med 95 prosent innen 2050. For gass er fallet 60 prosent fra dagens nivå. I løpet av noen få tiår vil vi oppleve en radikal endring av norsk økonomi og næringsstruktur, helt uavhengig av hva vi selv måtte mene. I tillegg har vi forpliktet oss til å redusere egne klimagassutslipp med 55 prosent innen 2030 og med 90-95 prosent innen 2050, sammenlignet med 1990-nivå. Status for 2021 var en reduksjon på 4,7 prosent. 

Vi vet altså hvor vi skal, men tempo og rekkefølge i omstillingen er det ikke like stor enighet om. 

Jan Olav Andersen
Forbundsleder, EL og IT Forbundet

Både i fagbevegelsen, blant politiske partier og i næringslivet er det bred enighet om hvor vi må være i 2050 hvis Norge skal nå klimamålene og fortsatt være et land med høy sysselsetting, gode lønns- og arbeidsvilkår og en solid velferdsstat: Fossil energibruk må være erstattet av fornybar energi gjennom storstilt elektrifisering og bruk av grønt/blått hydrogen. 

For å opprettholde sysselsettingen må leverandørindustrien ha tatt store andeler innen nye internasjonale markeder som flytende havvind og hydrogenproduksjon, dagens landbaserte industri må opprettholdes og ny kraftkrevende industri, som f.eks. batterifabrikker, må på plass. Summen av dette vil medføre en betydelig økning i strømforbruket og forutsetter kraftige investeringer i strømnettet, energieffektivisering av bygg, husholdninger og næringsliv, samt store mengder ny kraftproduksjon fra kilder som vann, vind og sol.

Vi går mot kompetansemangel

Vi vet altså hvor vi skal, men tempo og rekkefølge i omstillingen er det ikke like stor enighet om. Er det realistisk å etablere nye industriarbeidsplasser og omstille leverandørindustrien til nye markeder samtidig som man fortsetter å binde opp kapital og arbeidskraft i nye petroleumsinvesteringer? 

Er norske politikere villige til å gjøre de nødvendige veivalgene for å styre samfunnsutviklingen?

Jan Olav Andersen
Forbundsleder, EL og IT Forbundet

Vi ser allerede i dag at vi går mot kompetansemangel i Norge. Da kan vi ikke overlate til markedet alene å avgjøre i hvilket tempo omstillingen skal skje. Det kan få enorme konsekvenser for de som jobber på norsk sokkel. I 2015 mistet titusenvis av arbeidstakere i petroleumssektoren jobben omtrent over natta på grunn av fall i oljeprisen. Neste gang det skjer er det ikke sikkert de får dem tilbake. På samme måte som utbyggingen av norsk sokkel skjedde i et kontrollert tempo under demokratisk kontroll, må omstillingen også være kontrollert. Skal vi bygge opp en nasjonal leverandørindustri for havvind må denne omstillingen starte allerede nå.

Er norske politikere villige til å gjøre de nødvendige veivalgene for å styre samfunnsutviklingen?

Kraftutbygging har aldri vært ukontroversielt

Det vil også kreve politisk kløkt og vilje å få på plass nødvendig kraftutbygging. De siste årene har motstand mot vindkraft på land ført til full stans i nye konsesjoner. Konsekvensen er at vi i 2027 for første gang i historien vil bruke mer strøm enn vi selv produserer i et normalår. Et kraftunderskudd vil gjøre Norge til et mindre attraktivt land for de nye industrietableringene vi trenger og svekke konkurransevilkårene for eksisterende kraftkrevende industri. 

En viktig politisk oppgave vil være å etablere en felles forståelse for hvilket kraftbehov vi vil ha i fremtiden.

Jan Olav Andersen
Forbundsleder, EL og IT Forbundet

Utbygging av kraft har aldri vært ukontroversielt. Siden de første vannkraftutbyggingene har det vært de folkevalgtes oppgave å veie ulike interesser mot hverandre: Industrielt forbruk mot allmenn forsyning. Naturvern mot samfunnets behov for energi. På åttitallet var det naturvernere som argumenterte for utbygging av gasskraftverk som alternativ til utbygging av vassdrag.

En viktig politisk oppgave vil være å etablere en felles forståelse for hvilket kraftbehov vi vil ha i fremtiden. Regjeringens energikommisjon vil forhåpentligvis bidra til dette. Samtidig vil behovet for naturinngripende utbygging av kraft og nett avhenge av i hvor stor grad vi lykkes med energieffektivisering og bruk av solceller i bygg. På disse områdene er det betydelig rom for forbedring av regjeringens innsats.

Vi må lære av historien

En viktig faktor for å skape folkelig oppslutning rundt utbygging av norsk vannkraft, har vært å sikre offentlig eie og kontroll over vannkraftressursene og, i likhet med olje- og gass, sørge for at inntektene tilfaller fellesskapet. Utbyggingen har også vært tett knyttet opp til industrialiseringen av landet.

Skal vi oppnå samme suksess for vindkraftutbygging må vi lære av historien, og det er derfor EL og IT Forbundets syn at utbygging av vindkraft bør være knyttet opp mot elektrifisering og industriutvikling, og at vind og vann bør likebehandles når det gjelder regler for offentlig eierskap, skatt og lokal kompensasjon. Innføring av grunnrenteskatt på vindkraft vil bidra til å skape aksept for nødvendig kraftutbygging.

Det som hittil har manglet er politisk vilje og evne til å styre samfunnsutviklingen og bygge folkelig oppslutning rundt de veivalgene som må tas.

Jan Olav Andersen
Forbundsleder, EL og IT Forbundet

Å etablere en felles forståelse for hvilket kraftbehov vi vil ha i fremtiden vil være en viktig politisk oppgave. Energikommisjonens rapport vil forhåpentligvis bidra til dette, men 40TWh ny fornybar kraft og 20TWh energisparing innen 2030, som kommisjonen peker på, vil kreve et enormt taktskifte som det foreløpig er vanskelig å se for seg i dagens politiske klima.

Men noe skjer. Regjeringen har signalisert at de vil komme i gang igjen med konsesjonsbehandling av vindkraft på land. Det nylig lanserte Birk-prosjektet til Hydro og Eviny for å forsyne industrien på Høyanger, er et godt eksempel på hvordan dette kan se ut. Prosessen for tildeling av arealer for havvindparker er i gang, og ambisjonene om 30GW havvind innen 2040 vil både bidra til kraftbalansen og gi leverandørindustrien nye oppdrag. Det er viktig at tildelinger skjer på en måte som bidrar til etablering av en norsk leverandørindustri for havvind.

Politisk vilje og evne

Skal vi oppnå et rettferdig grønt skifte vet vi mye om hva som må til: Mer fornybar kraft, mer nett, satsing på nye grønne arbeidsplasser, og tilgang på folka med kompetanse til å gjennomføre oppgavene.

Det er ikke mangel på forslag til teknologier og løsninger. Det som hittil har manglet er politisk vilje og evne til å styre samfunnsutviklingen og bygge folkelig oppslutning rundt de veivalgene som må tas. Det er et ansvar for politikere i alle partier, både i og utenfor regjering. Alternativet vil være å overlate samfunnsutviklingen til tilfeldighetene. Det har vi aldri hatt tradisjon for i Norge.