Det er nødvendig å ta oppgjør med retrettstillinger – og kulturen bak

Medievinklinger på oppkonstruerte rådgiverstillinger og høye lønninger for tidligere ledere i offentlig sektor, reiser viktige prinsipielle spørsmål om forvaltningskulturen i Norge. Selv om søkelyset ofte rettes mot enkeltsektorer, særlig helsesektoren, er det betimelig å analysere om lignende mekanismer og maktstrukturer gjør seg gjeldende på tvers av forvaltningen.

Vanskelig å begrunne

Noe av det som gir størst grunn til refleksjon, er opplevelsen av manglende strukturelle tiltak for å korrigere kursen fra politisk og administrativt hold, selv når forvaltningen står overfor en systemutfordring som krever umiddelbar oppmerksomhet. Det fremstår vanskelig å finne faglige, logiske eller etiske begrunnelser for å videreføre en praksis som kan uthule fellesskapets ressurser og verdier.

Rettrettstillinger, altså når en leder går over i en annen og lavere stilling etter endt periode, er i praksis å etablere strategiske rådgiverroller uten reell utlysning, ofte uten definerte funksjonsbeskrivelser og med et lønnsnivå på linje med politisk ledelse. Da utfordres prinsippene for god statsskikk og en transparent forvaltning.

Lukkede systemer

Det er lett å mistenke at det oppstår lukkede systemer der interne nettverk ivaretas på skattebetalernes bekostning. Stillinger som etter hovedregelen skal underlegges streng offentlig konkurranse og åpne ansettelsesprosesser, kan i realiteten fremstå som særskilte ordninger for en begrenset gruppe. Dette setter det sentrale kvalifikasjonsprinsippet – selve bærebjelken i den norske forvaltningstradisjonen – under press.

Det er nødvendig å stille det ubehagelige spørsmålet om hvorfor politiske beslutningstakere og offentlige ledere kan fremstå som handlingslammet i møte med disse problemstillingene. En nærliggende strukturell analyse er at dagens insentivordninger ikke stimulerer til endring.

Så lenge systemet åpner for at ledere selv kan ha behov for tilsvarende posisjoner i fremtiden, kan viljen til å stramme inn regelverket naturlig nok sitte langt inne. Slike ordninger kan i praksis oppfattes som en gjensidig forsikring for å sikre egne overgangsmuligheter når de politiske eller administrative vindene snur. Dette risikerer å skape lojalitetsstrukturer som flytter oppmerksomheten bort fra det primære samfunnsoppdraget.

Oppkonstruert markedsverdi

Argumentasjonen om at særskilte avtaler og rammebetingelser er tvingende nødvendige for å beholde kritisk kompetanse, bør etterprøves grundig. Det kan argumenteres for at dette i flere tilfeller dreier seg om en oppkonstruert markedsmessig verdi. Erfaring tilsier at disse rollene sjelden etterspørres på tilsvarende vilkår i det åpne, konkurranseutsatte arbeidsmarkedet. Aktørene fremstår i stor grad som spesialiserte innenfor sitt eget, lukkede kretsløp.

Når markedsmekanismer brukes som begrunnelse for særordninger, svikter ofte den faglige analysen av hva som faktisk tjener fellesskapets interesser.

Det er utfordrende å finne holdbare forsvar for å la en slik praksis vedvare. Formelle særordninger som skjermes fra innsyn, utfordrer den institusjonelle integriteten til virksomhetene. Offentlig lederskap krever at samfunnets ressurser forvaltes med en etisk standard som tåler full offentlighet.

Tillit til lederrollen

Når systemer innrettes slik at de kan ivareta personlige interesser fremfor forvaltningsansvaret, utfordres også tilliten til selve lederrollen. En lederhverdag preget av uklar institusjonell integritet svekker legitimiteten til å kreve lojalitet og omstilling fra resten av organisasjonen.

Konsekvensene stikker dypere enn de rent økonomiske kostnadene. Når offentligheten får inntrykk av at spillereglene ikke gjelder likt for alle, og at posisjoner kan tilpasses individuelt på ledernivå, eroderer samfunnstilliten.

Høy tillit er det norske samfunnets viktigste pilar og vårt største kollektive konkurransefortrinn. Denne tilliten er fullstendig avhengig av en kontinuerlig opplevelse av transparens, rettferdighet og likebehandling. Å akseptere at slike ukulturer etablerer seg, er i praksis å godta en gradvis svekkelse av den sosiale kontrakten mellom innbyggerne og forvaltningen.

Krever konkrete grep

Fra et ledelses- og organisasjonsperspektiv vet vi at strukturelle svakheter ikke forsvinner som følge av passiv misnøye eller retoriske beklagelser. De krever konkrete organisatoriske grep, uavhengig kontroll og konsekvent håndheving av felles spilleregler.

Dersom man unnlater å ta tak i disse systemutfordringene, kan det tolkes som manglende kapasitet eller vilje til å forvalte landets felles ressurser på en forsvarlig måte. Politiske myndigheter og offentlige ledere må rette oppmerksomheten mot systemets overordnede legitimitet fremfor særskilte ordninger.

Tiden er inne for å rydde opp, stramme inn rammeverket for retrettstillinger og gjenreise den fulle tilliten til offentlig forvaltning.