Skolen er en blindsone i norsk totalberedskap

2026 er Totalforsvarsåret.

I departementer, direktorater og etater arbeides det nå intenst med beredskap, sikkerhet og samfunnets motstandskraft. Nye strategier utvikles, planer revideres og det investeres titalls milliarder i forsvar, sikkerhet og beredskap. Europa er mindre trygt enn på lenge. Autoritære stater utfordrer demokratier militært, digitalt og politisk. Alle er enige om at styrket forsvar er nødvendig.

Men i denne brede og samstemte mobiliseringen er det en påfallende blindsone, som i stor grad forblir uadressert. Vi glemmer menneskene og en avgjørende komponent i samfunnets motstandskraft: Den oppvoksende befolkningens robusthet og demokratiske kompetanse.

Ulike verdener

Forsvarsminister Tore O. Sandvik og kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun forvalter begge Norges beredskap. Den ene ruster landet militært. Den andre forvalter klasserommene der demokratisk robusthet kan utvikles. Likevel behandles disse som om de tilhører ulike verdener. Kunnskapsdepartementet og spørsmålet om skolens utvikling, uteblir i diskursen om sikkerhetspolitisk ressursfordeling. Denne blindsonen er alvorlig.

Norge gjennomfører en historisk militær opprustning. Det bevilges svimlende summer til forsvarsrelaterte formål. Samtidig holder ikke kvaliteten i skolen tritt med utfordringene barn og unge, og samfunnet, står overfor. Det er en sikkerhetspolitisk selvmotsigelse. Hvis totalforsvaret skal fungere, må også demokratisk robusthet prioriteres. Og da må skolen ses som en sentral del av samfunnets sikkerhetsarkitektur.

Hybridkrig føres ved å angripe samfunn innenfra, gjennom informasjon, polariserte narrativer og mistillit. I et slikt trusselbilde er robuste borgere like avgjørende som robuste systemer. 

Ansvaret ligger hos statsrådene, men også hos embetsverket som utvikler politikk og prioriteringer. Selv i en tid med sterkt fokus på tverrsektoriell beredskap, blir ikke skolen og utdanningssektoren prioritert som en relevant aktør. Vi må minne oss selv om at kvalitet i skole og utdanning er en grunnleggende del av samfunnets beredskap, og at svikt på dette området i alvorlig grad svekker vår samlede motstandskraft.

En stille krig mot demokratiet

I rapporten Risiko 2026 advarer Nasjonal sikkerhetsmyndighet om økende sammensatte trusler: påvirkningsoperasjoner, desinformasjon og digitale angrep fra fremmede makter. Målet er ikke militær invasjon, men å svekke vår tillit til institusjoner og politikere, skape splittelse og påvirke demokratiske beslutninger.

En av de viktigste slagmarkene ligger i ungdommens lommer. Norske 16–19-åringer er blant Europas mest aktive brukere av sosiale medier.

Trusselen er med andre ord ikke først og fremst militær, den er kognitiv. Hybridkrig føres ved å angripe samfunn innenfra, gjennom propaganda, polariserte narrativer og mistillit.

Beredskap i klasserommet, ikke bare i militærleiren

I et slikt trusselbilde er robuste borgere like avgjørende som robuste systemer. Det krever mennesker med grunnleggende ferdigheter, som kan lese, skrive og regne, og som også kan tenke kritisk, vurdere informasjon og forstå hvordan demokratiet fungerer. Vi må ha som mål å utvikle en befolkning som evner å stå imot manipulasjon og polarisering. Denne beredskapen bygges ikke i militærleirer, men i klasserommet.

Angrepene er allerede her. Ikke i form av soldater over grensen, men som desinformasjon, sabotasje og polariserende budskap – formidlet gjennom plattformene vi bruker hver dag. En av de viktigste slagmarkene ligger i ungdommens lommer. Norske 16–19-åringer er blant Europas mest aktive brukere av sosiale medier, med over fire timer daglig. Det gjør dem utsatt.

Mens den russiske staten bruker skolen til lojalitetsbygging, må vårt svar være å styrke selvstendighet, kritisk tenkning og evnen til å verne om fred og demokrati.

Derfor er skolens rolle i beredskapen ikke perifer, men helt avgjørende. Det er her unge må rustes med kunnskap, ferdigheter og holdninger til å forstå og bruke mediene kritisk.

Jeg har ett bein i lokal skoleutvikling for inkluderende fellesskap, ett i fagmiljø som utvikler verktøy til forskningsbasert demokratiopplæring, en arm i studier av demokratiutvikling, og en annen i arbeid med totalberedskap. Fra alle disse ståstedene peker pilen samme vei: Demokratisk kompetanse i befolkningen er grunnpilaren. Vi har forskningen og høykvalitets undervisningsverktøy. Vi har tydelig vekting i lærerutdanningen. Og vi har, ikke minst, et planverk i norsk skole som allerede vektlegger demokratilæring og tydelig åpner handlingsrom.

Hvis krigen kommer

Hva om en russisk militær invasjon faktisk blir realitet? Kan vi tenke oss våre unge, oppvokst i et sosialdemokratisk og liberalt samfunn i møte med jevnaldrende russere som er formet av en skole preget av militarisering og statlig styrt virkelighetsforståelse?

Kontrasten er alvorlig: Mens den russiske staten bruker skolen til lojalitetsbygging, må vårt svar være å styrke selvstendighet, kritisk tenkning og evnen til å verne om fred og demokrati. Å ruste skolen like seriøst som Forsvaret krever både betydelige økonomiske løft og systematisk investering i kunnskap, ferdigheter og demokratisk dømmekraft.

I møte med en krevende fremtid, i verste fall i møte med krig og eksistensielle trusler, er evnen til kritisk tenkning, kildevurdering og demokratisk dømmekraft ikke bare å regne som «myke verdier». Dette, sammen med nasjonalt samhold og forståelse for den demokratiske samfunnsmodellen, er hard kjerneberedskap.

Skolen blør

Samtidig som forsvarsbudsjettene vokser historisk, kutter kommunene i en skole som allerede halter. Skolen blør mange steder i landet, og dermed svekker vi vårt viktigste vern.

Utfordringene med faglig læring og sosial fungering i skolen har økt markant de siste årene. Overskrifter vi møter om lesekrise, vold i skolen, frafall og økt sykefravær er ikke enkelthendelser, men symptomer. Lærere og skoleledere står i krevende prioriteringer hver eneste dag, og hver dag ser de hvordan ressursknapphet får følger for våre barn og unge.

Engasjementet mangler ikke. Kompetansen mangler ikke. Viljen mangler ikke. Men ressursene til å utføre jobben, mangler.

Skolens mandat er tydelig: Opplæringen skal ruste barn og unge til å leve gode liv og bidra som medborgere i samfunnet. Dette er demokratiets beredskap. En beredt befolkning må beherske grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning. Den trenger kunnskap om hvordan demokratiet fungerer og hva som truer det, og kompetanse til å delta, argumentere, lytte og samarbeide. Og den trenger holdninger forankret i menneskerettighetene, og mot til å stå opp for verdier når de utfordres. 

Demokratikunnskapen svekkes

Samtidig som autoritære strømninger vinner terreng globalt, viser den internasjonale undersøkelsen ICCS at norske 14-åringers demokratikunnskaper er betydelig svekket. Alvoret i utviklingen må vi ta inn over oss, og et av tiltakene må være styrket demokratilæring, ikke som abstrakt idealisme, men som konkret tiltak for samfunnssikkerhet.

Engasjementet mangler ikke. Kompetansen mangler ikke. Viljen mangler ikke. Men ressursene til å utføre jobben, mangler.

Demokratilæringen trenger et kraftløft; strukturelt som fag på timeplanen og enda mer i status og prioritet i ressursfordelingen. Den må løftes opp og fram som det den er: En av skolens kjerneoppgaver, viktig både for elevers robusthet og samfunnets samlende beredskap, ikke et tillegg vi håper det blir tid til. 

Klasserommet er en demokratisk treningsarena

Nylig fulgte jeg ungdomsskoleelever på besøk til Stortinget, der de gjennom omvisning, spørretimen og læringsspill fikk erfare hvordan politikkens demokratiske prosesser fungerer.

Tiendeklassingene dannet partier, diskuterte og prioriterte saker, tok beslutninger og stilte spørsmål. De lyttet, argumenterte og justerte standpunkter, og trente samtidig ferdigheter som er kjernen i demokratisk kompetanse: å mene, å fremme sitt syn og å delta.

Ungdom lærer best gjennom opplevd demokrati. Aktiv deltakelse, refleksjon og ansvar gjør demokratilæring konkret og varig, og har effekt langt utover teori på papir eller skjerm. Politisk mestringstro, troen på at du faktisk kan gjøre en forskjell, er ifølge forskning den viktigste faktoren for at ungdom kommer til å delta i demokratiet.

Smittsom demokratisk superkraft

Og hvordan trimmes denne? Jo, naturlig nok ved å erfare at egen deltakelse fungerer, og ved å observere at andre du identifiserer deg med, også engasjerer seg. Altså; i situasjoner der ungdom med ulik bakgrunn møtes, diskuterer, blir hørt og lærer av hverandre. En eksepsjonelt godt egnet arena for dette er klasserommet og fellesskolen.

Ungdomsengasjement er smittsom demokratisk superkraft og når klasserommet har takhøyde for uenighetsfellesskap, når engasjement blir belønnet, når samarbeidslæring settes i fokus og det trenes på å ta andres perspektiv, da skjer spennende, sann og nødvendig demokratilæring.

Skolen må inn i forsvarstankegangen

Mener vi alvor med totalberedskap, må også skolen tydelig inn i forsvarstankegangen – ikke som symbol, men som prioritet i budsjettene. Økonomien i kommunene presses hardt, og brutale kutt er realiteten for mange av skolene våre. Når vi samtidig snakker om historisk opprustning av Forsvaret, bør det vekke mer enn ettertanke.

Skolen skal selvsagt ikke finansieres over forsvarsbudsjettet. Men vi må våge å se skolen i forsvarsperspektiv og prioritere deretter.

Skolen skal selvsagt ikke finansieres over forsvarsbudsjettet. Men når fagmiljøer og sikkerhetsvurderinger igjen og igjen understreker betydningen av demokratisk kompetanse for nasjonal sikkerhet, må vi også våge å se skolen i forsvarsperspektiv og prioritere deretter.

Investeringer i demokratilæring, kritisk tenkning og inkluderende fellesskap er ikke tilleggsgoder. De er forutsetning for samfunnets samlede beredskap.

Å satse på skole er å satse på demokratiet. Å satse på demokratilæring er å styrke nasjonens motstandskraft. Når vi investerer i kompetente, trygge og kritisk tenkende unge investerer vi i vår evne til å stå imot press, også når det virkelig gjelder.

De største og mest langsiktige investeringene i forsvarsmateriell har en levetid på noen tiår. Investeringer i skole former samfunnets motstandskraft i generasjoner.

Motstandskraft i generasjoner

De største og mest langsiktige investeringene i forsvarsmateriell har en levetid på noen tiår. Investeringer i skole og demokratisk kompetanse former derimot samfunnets motstandskraft i generasjoner.

Tore og Kari sitter ved samme bord i regjeringen. Den ene ruster landet med militære muskler. Den andre forvalter vår viktigste langsiktige beredskap: den oppvoksende befolkningens kunnskap, dømmekraft og demokratiske kompetanse.

Ansvaret ligger hos hele det politiske Norge. Vi har ikke råd til å spare oss til fant på bekostning av skole og demokratisk beredskap. Vi må erkjenne at økt og reell satsing er fundamentalt. Opprustning må også skje i klasserommet. Den kostnaden må vi være villige til å bære. For vårt felles forsvar.