Hilde Sandvik: – Sverige har adel, vi har odel, mens danskene kjemper fra tue til tue

Skandinavisk eller engelsk?

I «Norsken, svensken og dansken» har trioen hele veien snakket på sine egne språk. Det er ikke alltid alle forstår hverandre, men misforståelsene blir det som regel ryddet opp i under samtalens gang. 

Jeg tror at veldig mye av tilliten vår er knyttet til at vi forstår hverandre språklig.

Hilde Sandvik

– Hvorfor bør vi snakke mer skandinavisk og mindre engelsk med hverandre, mener du?

Hilde Sandvik ser tankefullt ut gjennom vinduene på hotellrestauranten, der vi sitter.

– Jeg tror at veldig mye av tilliten vår er knyttet til at vi forstår hverandre språklig, begynner hun.

– Når jeg møter en med-skandinav, deler vi noen historiske røtter som også er formidlet gjennom språket vårt. Den forståelsen, der den går ned helt på de minimale nivåene, som igjen kan være med på å skape de herlige friksjonene eller irritasjonene… Det har aldri vært viktigere enn nå å kjenne naboene, mener jeg oppriktig. Språket er med på å skape det skandinaviske fellesskapet. Greier vi å skape innhold som er spennende og interessant nok, forsvinner også språkbarrieren sakte, men sikkert.

Panskandinaviske terapisamtaler

– Har podkasten bidratt til å øke interessen for det skandinaviske?

– Ja, jeg vil jo påstå det, svarer Hilde Sandvik, og legger til:

– Det høres selvfølgelig litt hybris-aktig ut å si det, men jeg er overrasket over hvem som hører på, og hvor mange som hører på. Det er ikke bare usual suspects, men en veldig bred vifte med ulik alderssammensetning. Vi solgte ut konsertstedet Rockefeller i begynnelsen av januar – det var på grensen til sjokkerende å se utover salen. Kanskje det betyr at vi treffer noe.

Den panskandinaviske samtalen senker terskelen for hva det er mulig å snakke om. For meg er det hektet på den grunnleggende verdien å kunne snakke om alt.

Hilde Sandvik

Sandvik blir fort mer alvorlig når vi kommer inn på podkastens betydning for den offentlige, skandinaviske samtalen.

– Jeg tenkte på dette i dag, da vi spilte inn ukens podkast-episode, begynner hun.

– Vi hadde en ganske vanskelig og betent samtale, men det at vi kan snakke om det fra ulike perspektiv, gjør at vi kan senke angstnivået. Det er så mye angst i den offentlige debatten, synes jeg. Men under pandemien var det faktisk noen som sa at de brukte podden som angstdempende medisin. Den panskandinaviske samtalen senker terskelen for hva det er mulig å snakke om. For meg er det hektet på den grunnleggende verdien å kunne snakke om alt, forteller Sandvik.

I den grad podden kan bidra til å skape en nysgjerrighet på nabolandene, og få noen som aldri har tenkt at det var noe interessant som skjedde over grensen, til å endre innstilling, mener Sandvik at prosjektet lykkes.

– Vi er inne i veldig krevende tider. Det er en lavthengende frukt å se på nabolandene i søskenflokken, lære av feil og lene seg på hverandre. Jeg vil også si det så sterkt at det føres krig mot mye av det som er kjernen i den nordiske modellen og det liberale demokratiet. Da haster det også å finne ut ikke bare hva vi kjemper for, men hva vi er og vil være, sier hun, og legger til:

– Når de nordiske land forener krefter, har vi stort gjennomslag. Jeg tenker stadig mer på å hente inn en finne i programmet. Finnene er mye kulere enn oss andre. 

Nordisk oppvåkning på strukturelt og ideologisk nivå

– Hvilke utfordringer tenker du på, mer konkret, når du sier at vi står i krevende tider?

– Det gjelder for eksempel velferdsstatens utfordringer. I Norge må vi for alvor begynne å tenke på hva vi skal leve av etter oljen. Vi har jo to land som gjør forskjellige ting på siden av oss, som har klart mye. Vi har en krigssituasjon i Europa, press på grensene våre, vi har en multipolar verdensorden der det kommer til å bli press på små land. Kina kommer antakelig til å få en helt annen rolle, og du ser at stadig flere snakker med mer selvtillit om Vestens såkalte «verdier» og sier at det har vært Vestens «hybris». Mange av de som sier det, har et verdigrunnlag som jeg tenker at jeg ikke vil dele, sier Sandvik. 

Nabolandene gir oss et større speil å se oss selv i. Det puster oksygen inn i våre hjemlige diskusjoner.

Hilde Sandvik

– Hvor skal vi begynne for å få bedre orden på det nordiske samarbeidet? Hvis du nå får i oppgave å rydde opp i rotet: Hvor starter du?

Hilde Sandvik lener seg over bordet og ler høyt.

– Skal jeg få i oppgave å rydde opp?!

Hun får straks et alvorlig ansiktsuttrykk og tenker seg nøye om.

– Både på strukturelt og ideologisk nivå er det nødvendig med en nordisk oppvåkning, begynner hun.

– Så er det mulig at en skal begynne med det rent praktiske. Jeg mener for eksempel at vi burde ha mulighet til å reise over grensene i mye større grad enn vi kan nå. Det gjelder alt fra sosialforsikringer til personnummer, og det å skaffe seg bank-id og så videre, sier Sandvik.

Hun blir stille et øyeblikk.

– Så er det noe med det å være opptatt av nabolandene rundt oss. Det gir oss et større speil å se oss selv i. Det puster oksygen inn i våre hjemlige diskusjoner. Vi har jo så mange av de samme diskusjonene, men kanskje på litt ulikt tidspunkt og med litt ulik innretning. For meg er det bare helt opplagt at vi har så mye mer å hente med å være tettere på, forteller hun.

– Det gjør at jeg av og til blir litt utålmodig, irritert og gretten når jeg møter dansker som virker helt uinteressert i oss andre, og som helst lener seg mot Europa og større land de har mye mindre til felles med. At vi faktisk møtes til samtale, som i «Norsken, svensken og dansken», er en start på å øke forståelsen og interessen.

Odel, adel og handel

– Hva tror du er grunnen til at svensker og dansker er mindre opptatt av oss i Norge? Er det av samme eller av forskjellige årsaker?

– Det ligger jo en rivalisering her. Hele veien har de jo skult litt på hverandre, svarer Sandvik, med henvisning til Danmarks og Sveriges historiske fortid som stormakter på det europeiske kartet.

– Jeg har alltid har tenkt på Norge som det mest nasjonalistiske landet i Skandinavia, men etter å ha jobbet med dette over tid, mener jeg at danskene er aller mest innadvendte. De har en selvforståelse som er mye mer kontinental enn oss andre, og vender seg mer mot Europa. Det er jo ingen hemmelighet at danskene lener seg minst inn i det nordiske fellesskapet, mener Sandvik.

Hun understreker samtidig at vi bør anerkjenne at vi også har egne interesser i Norden.

– Noe av det som skapte det nordiske fellesskapet, var at vi var forskjellige og kunne forskjellige ting, sier hun.

– På hvilke punkter er vi mest like og ulike hverandre?

– Sverige har en adel, mens vi har en odel. Svenskene har store finansfamilier som har enormt mye penger, forteller Sandvik, og viser til det svenske familiedynastiet Wallenbergs selskaper, som går god for rundt 2.000 milliarder kroner – det vil si 40 prosent av Stockholmsbörsen.

– At seks Wallenberg-selskaper var med på tur da statsminister Ulf Kristersson reiste til Tyrkia for å prøve å blidgjøre presidenten i november i fjor, er talende, mener Sandvik. 

I Norge bor jo folk på hvert sitt nes, og insisterer på å bygge sin egen garasje. Det tror jeg er en av grunnene til de store skattediskusjonene om flukten til Sveits. 

Hilde Sandvik

– Jeg har lurt på om de store elitene har bidratt til at den svenske konsensus-kulturen har blitt så enormt sterk. Konsensus lå også til grunn for den store innvandringen som man nå ser har hatt enorme konsekvenser – og snudd om like samstemt som man ønsket den velkommen, sier Sandvik.

Når det gjelder de norske forholdene, har odelen i sin tur påvirket hvordan de norske verdiene og samfunnsstrukturene har utformet seg:

– I Norge bor jo folk på hvert sitt nes, og insisterer på å bygge sin egen garasje. Det tror jeg er en av grunnene til de store skattediskusjonene om flukten til Sveits. Vi reagerer også sterkt dersom vi opplever at kravene blir urimelige og staten blander seg for mye inn. Vi har også blitt oljelate, må vi innrømme, sier Sandvik.

– Danskene er på sin side meget dyktige handelsfolk. Det sies at «en danske kjemper fra tue til tue». Altså, avtaler kan gjøres om hvis det dukker opp en ny avtale som kan gagne det danske bedre. På sett og vis er det en imponerende egenskap, mener Sandvik.

– Og da har vi ikke en gang nevnt hva andre verdenskrig gjorde med forskjellene mellom oss.

Hvem er hvem i den skandinaviske søskenflokken?

Når det er snakk om det skandinaviske fellesskapet, er det nærmest umulig å ikke drøfte stereotypier og søskenforhold. Vi er på mange måter veldig like hverandre – og samtidig veldig ulike. Det er et tema som ofte er oppe til diskusjon i «Norsken, svensken og dansken».

– I podden vår kan vi jo herje med slike ting så mye vi vil. Vi kan snu og vende på det, og få fordommene motbevist. Vi snakker i grunnen om de små forskjellers narsissisme, forteller Sandvik.

– Vil du si at du, Åsa Linderborg og Hassan Preisler er «typiske» representanter for nordmenn, svensker og dansker?

– Det er nok mange som blir ganske sure hvis jeg sier at jeg er en representant for Norge, sier Sandvik og ler.

– Og det samme gjelder nok også Danmark og Sverige. Men likevel har vi noen kvaliteter med oss som det er litt gøy å jobbe med, sier hun og fortsetter:

– Dansken vår, Hassan, er jo intellektuell på den måten at han kan sitte inne i huset sitt og tenke store, eksistensielle tanker – og gå til psykolog. Han har på et vis rom til å kunne kjenne på angsten sin. Det er noe dansk med denne akademiske og idémessige tilnærmingen, og det var det som gjorde at jeg begynte å lese Politikken og Weekendavisen da jeg var tenåring. Den måten å filosofere på, og å kunne tillate seg å brette ut et litt større intellektuelt perspektiv, der du har Søren Kierkegaard på den ene siden og Georg Brandes på den andre, innsauset i en eller annen Grundtvig-forståelse, er svært dansk, forklarer Sandvik.

– Åsa Linderborg er på mange måter en kombinasjon av en klassereisende intellektuell marxist, som kan gå i de store salongene og snakke høvisk, kanskje mer kontinentalt og svensk på den måten. Men hun er også selvkritisk og selvreflekterende. 

Vi synes de er teite, og noen ganger må vi også ta avstand. Men vi er jo grunnleggende glade i hverandre.

Hilde Sandvik

Når det gjelder Sandviks eget lynne, påpeker Linderborg og Preisler til stadighet at hun er den mest optimistiske av de tre. Når mørke og vanskelige temaer er oppe til diskusjon, og Linderborg og Preisler bare blir mørkere og mørkere til sinns, klamrer Hilde Sandvik seg fast til optimismen. Men når Altinget konfronterer henne med dette, er hun rask med å avvise ideen om at hun skulle representere den litt naive, norske optimismen:

– Jeg blir sett på som optimist, men jeg er jo ikke optimist! Jeg velger å tenke at selv om verden kan bli veldig svart, og jeg ikke nødvendigvis har tro på at en skal kunne løse alt, så skal det ikke prege dagen min, forklarer Sandvik.

Som odelsjente fra et småbruk mener hun at hennes innstilling er mer vestlandsk enn «typisk norsk»:

– Det vestlandske drivet ligger veldig dypt i meg, og jeg tror det har noe med kystkulturen å gjøre: Det er sild ute i fjorden. Den må vi ta nå. Så er det fire dager som det ikke er noe sild i det hele tatt, og da må vi gjøre noe annet. Vi er blitt gode på ad hoc-løsninger og ikke så gode på langsiktighet.

Hilde Sandvik ler.

– Jeg mener at jo at historien om hva som er «typisk norsk» i alt for stor grad har blitt definert av kornbønder på Østlandet, som jeg ikke har noe som helst forhold til, tilføyer vestlendingen med et finurlig smil.

– Hvordan ser hierarkiet i søskenflokken ut? Både når det gjelder nasjonene og dere i programmet?

– I søskenflokken er jeg kanskje dritten i midten. Hassan er yngst og Åsa er eldst, svarer Sandvik umiddelbart.

– Å? Det overrasker meg litt…

– Nei, du har rett. Åsa og Hassan ville jo ha sagt at jeg oppfører meg som en storesøster. Men i skandinavisk sammenheng er det veldig vanskelig å si at Norge er storesøster, innrømmer Sandvik.

Søskenanalogien i Skandinavisk sammenheng er i hvert fall svært passende, ifølge Sandvik:

– Grunnen til at det er en så fin analogi med søsken, er at vi vet at vi ikke alltid liker søsknene våre. Vi synes de er teite, og noen ganger må vi også ta avstand. Men vi er jo grunnleggende glade i hverandre, og det er det jeg prøver å appellere til. Hvis dansker, svensker eller nordmenn innbiller oss at vi ikke har noe med hverandre å gjøre, tenker jeg «Ja, det kan du si om broren din og!», sier Sandvik.