Debatt

Maja Aarønæs: Elvemuslingen trenger Naturavtalen

Elvemuslingen og den millionen med arter som står i fare for å dø ut i verden, trenger mer enn miljøorganisasjoner og samfunnsengasjement. Den trenger en bindende avtale om at tap av naturen skal stansen, skriver gruppeleder for politikk i Sabima Maja Aarønæs.

Elvemuslingen, og de 2751 andre artene som står i fare for å bli utryddet fra norsk natur, trenger bindende avtaler for å stanse tap av natur.
Elvemuslingen, og de 2751 andre artene som står i fare for å bli utryddet fra norsk natur, trenger bindende avtaler for å stanse tap av natur. Foto: Bjørn Mejdell Larsen / NINA (Norsk institutt for naturforskning)
Maja Aarønæs
Dette er et debattinnlegg, og innholdet står for skribentens regning. Alle innlegg hos Altinget skal overholde presseetiske regler.

En helg i juni har en gjeng frivillige kartleggere tatt turen til Ørje for å registrere arter i og rundt Haldenvassdraget. Oppstandelsen er stor når en ny lokalitet med elvemusling blir funnet. Elvemuslingen står på rødlista over trua arter, og enhver ny lokalitet som oppdages er gode nyheter.

Hver dag, året rundt, er frivillige kartleggere ute og redder norsk natur. Ved å finne og registrere planter, dyr og sopp bidrar de til å øke kunnskapen om norsk natur. For vi mangler antagelig kartfesting av tre fjerdedeler av norsk natur. Og i en stor andel av tilfellene, er det ildsjeler som setter artene på kartet i fritiden sin.

Naturmangfoldet trenger alle gode krefter, for naturen er i krise. Naturmangfoldet trenger enkeltpersoner, foreninger og miljøorganisasjoner som taler naturens sak. Vi må fortsette å samle inn kunnskap, protestere på utbygging i verdifull natur og engasjere oss i samfunnsdebatten. Men elvemuslingen, og den millionen med arter som står i fare for å dø ut i verden, trenger mer. De trenger at noen inngår bindende avtaler om at tapet av naturmangfold skal stanses.

Tiårets viktigste hendelse

For å si ja til natur, må vi si nei til naturødeleggelse og kortsiktig vinning på bekostning av langsiktig bærekraft

Maja Aarønæs, gruppeleder politikk, Sabima

Derfor blir desember 2022 preget av andre ting enn lussekatter og pepperkaker for oss som er engasjert i naturen. I dag begynner forhandlingene om en naturavtale i Montreal, Canada. Dette er tiårets viktigste hendelse for naturen. De neste to ukene skal verdens land bli enige om felles mål for å stanse og reversere tapet av natur.

I dag forbruker verdens befolkning 1,75 kloder i året. Nå må alle land se fakta i øynene og ta grep som gjør at vi begynner å leve livene våre godt innenfor naturens tålegrenser. For mens alvoret over naturens tilstand synker inn hos stadig flere, forsvinner leveområdene til artene i rekordfart. Det må mer til enn å bygge litt færre hytter eller lage litt smalere veier. Klimaforskere og naturforskere er enige om at det er gjennomgripende samfunnsendringer som kreves for at vi skal klare å stanse natur- og klimakrisen.

Vi trenger at Naturavtalen gjør at verdens land strekker seg mye lengre for å ta bedre vare på naturen enn det vi gjør i dag. Vi trenger systemer som sier ja til natur. For å si ja til natur, må vi si nei til naturødeleggelse og kortsiktig vinning på bekostning av langsiktig bærekraft.

Hva ligger på bordet?

I utkastet til naturavtalen ligger det 21 mål som til sammen skal stanse og reversere tapet av natur innen 2030, hvor noen kan få særlig stor betydning for naturen. Det første målet i avtalen omhandler arealplanlegging og arealbruk. Det tar tak i den største trusselen mot naturen: overforbruk av arealer. Skal vi stanse naturkrisen, må vi innse at naturen ikke er en uendelig ressurs, og vi må bli arealnøytrale.

I oppfølgingen av målet blir det viktig at vernet blir reelt og ikke bare på papiret

Maja Aarønæs, gruppeleder politikk, Sabima

Målet om 30 prosent vern på land og til havs har fått mye oppmerksomhet før møtet. Forskerne er tydelige på at dette må til for å stanse naturkrisen og klimakrisen. Blir prosentandelen lavere enn 30 prosent, vil det være et signal til verden om at landene velger å ha skylapper på. I oppfølgingen av målet blir det viktig at vernet blir reelt og ikke bare på papiret. Videre at vi verner den viktigste naturen, ikke den naturen som det er minst konfliktfylt å verne.

Tidligere erfaring viser at det er utfordringene som ikke kan løses av miljømyndighetene alene det er vanskeligst å få fremgang på, utfordringer der alle sektorer må bidra for å komme i mål. Landene må bli presset til å ta tak i vanskelige temaer som produksjon og forbruk, miljøfiendtlige subsidier, og at naturhensyn må tas i alt vi gjør. Når vi sier ja til natur, må vi også si nei til initiativer som ødelegger natur.

En hard nøtt i forhandlingene er alltid finansiering. Rike lands finansielle og tekniske støtte til fattige land for gjennomføring av Naturavtalen blir gjerne satt opp mot hvilke forpliktelser fattige land kan forventes å påta seg.

Les også

Glansbilde redder ikke naturen

Verden har forsøkt å redde naturen før. I 2010 ble det utarbeidet en tiårsplan for å nå 20 mål – de såkalte Aichi-målene. Ved veis ende hadde verden ikke nådd et eneste mål. Heller ikke i Norge kunne vi skryte på oss at noen av målene ble nådd. Aichi-målene var ambisiøse, men i varierende grad målbare, og landenes oppfølging ble i liten grad etterprøvd.

Glansbilder på gjennomføring kan ikke aksepteres

Maja Aarønæs, gruppeleder politikk, Sabima

Når forhandlerne fra verdens land sitter og diskuterer i sene nattetimer de neste to ukene, må de diskutere hvordan Naturavtalen skal bli naturens Parisavtale. Landene må forplikte seg til å sette nasjonale mål, som rapporteres gjennom felles indikatorer, og der ambisjonene oppskaleres over tid. Glansbilder på gjennomføring kan ikke aksepteres. Felles indikatorer som landene må rapportere på vil gjøre det vanskeligere å gjemme seg bak noen gode historier og enkelteksempler.

Først da kan dette bli den Naturavtalen som gjør at samfunnet begynner å behandle naturen som det den er: vår livsforsikring som gjør at vi kan leve gode liv på den blå planeten i mange, mange år fremover.

En tidlig julegave?

Den 19. desember håper vi julefreden senker seg. Da skal forhandlingene om Naturavtalen være i mål, og vi vet om den forplikter oss til å gjennomføre de gjennomgripende samfunnsendringene som er nødvendige, og som sikrer frivillige kartleggere og alle gode krefter virkelig drahjelp i redningsaksjonen for naturen.

Da vet vi om elvemuslingen, og de 2.751 andre artene som står i fare for å bli utryddet fra norsk natur, får en tidlig julegave. En julegave i form av en tydelig Naturavtale som gir håp om at disse artene fortsatt vil finnes i norsk natur i fremtiden.

Les også


E-post Politikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon