Norge tar stor sikkerhetspolitisk risiko for å unngå ubalanse

Smertefull omstilling

For å forstå dette, må vi tilbake til 1990-tallet, da Forsvaret kom opp i et uføre. Slutten av den kalde krigen gjorde at bevilgningene falt i andel av BNB. Samtidig motsatte de folkevalgte seg reduksjoner i strukturen. Bedre ble det ikke at kravene til Forsvaret endret seg: Krevende utenlandsoperasjoner skapte behov for høykvalitetsstyrker. Det store mobiliseringsforsvaret, innrettet for å forsvare Norge mot en sovjetisk invasjon, manglet evnen til å stille slike enheter.

Forsvaret var i alvorlig ubalanse, mellom ressurser og struktur, oppgaver og evner. Det var i ferd med å knele under egen vekt.

Forsvaret var i alvorlig ubalanse, mellom ressurser og struktur, oppgaver og evner. Det var i ferd med å knele under egen vekt.

Kjetil Skogrand

Utfordringene løste seg ikke før en koalisjon av embetsverk, offiserer og forskere klarte å overbevise et lite knippe politikere om behovet for en brutal reform ved inngangen til 2000-tallet.

Stortinget ble ansvarliggjort gjennom forpliktende langtidsproposisjoner der de folkevalgte ble presset til å treffe bindende detaljerte vedtak for å sikre samsvar mellom budsjetter og struktur. Avdelinger og garnisoner ble nedlagt og bygningsmassen solgt. De vernepliktige ble færre, men supplert av små, velutstyrte og godt trente vervede avdelinger.

Stortinget ble ansvarliggjort gjennom forpliktende langtidsproposisjoner der de folkevalgte ble presset til å treffe bindende detaljerte vedtak for å sikre samsvar mellom budsjetter og struktur. 

Kjetil Skogrand

Det nye Forsvaret var mindre, men med raskere reaksjonstid og vesentlig større slagkraft sammenliknet med størrelsen. Norge høstet ros for deltakelse i en rekke internasjonale oppdrag. Hjemme var det dyp fred.

Kampen som aldri slutter

Ønsket om å unngå nye ubalanser preger seniorene i dagens departementsledelse, så vel som etterfølgerne de har lært opp. Det er en seig og utakknemlig kamp mot to fristelser: Fra forsvarsgrenene, som ønsker nye kostbare systemer, og fra politiske myndigheter, som kan overtales til å finansiere prestisjefylte investeringer, men som neppe vil stille med budsjetter som kreves for å holde dem operative over tid.

Forsvaret sliter med å vedlikeholde eksisterende systemer. Fregattene har forfalt. Kampflyene mangler teknikere. Lagerbeholdninger er for små.

Kjetil Skogrand

Gradvis har det også vokst frem en erkjennelse av at Forsvaret fortsatt har strukturelle ledelsesutfordringer. Driftskostnadene undervurderes gjennomgående ved nyanskaffelser. Forsvaret sliter med å vedlikeholde eksisterende systemer. Fregattene har forfalt. Kampflyene mangler teknikere. Lagerbeholdninger er for små.

Derfor arbeides det med en administrativ omlegging, kjent som «tillitsreformen». Som mange offentlige reformer er betegnelsen misvisende: Den skyldes manglende tillit til at Forsvaret klarer å omsette budsjettmidler i operativ effekt. De militære sjefene skal ansvarliggjøres for bærekraftig drift.

Ukraina som utfordring

I senere år har trusselbildet blitt mer truende. og de norske forsvarsbudsjettene har økt gradvis.

Så kom storinvasjonen av Ukraina og utløste krav om bred opprustning i hele Europa.

Lite er mer ødeleggende for ansvarlig militær langtidsplanlegging enn en krig. Forsvarskommisjonen, som opprinnelig var ment å bygge bred enighet om et nøkternt ambisjonsnivå, endte med å anbefale voldsomme budsjettpåslag. Forsvarssjefens fagmilitære råd fulgte opp langs samme spor.

Disse anbefalingene utfordrer det møysommelige arbeidet for å sikre langsiktig likevekt. Faren er at politiske myndigheter skal fristes til store budsjettøkninger i en kort fase, for så å falle tilbake til lavere nivåer. Da kan Forsvaret på nytt bli en kjempe på leirføtter.

Krisestemningen er ikke særlig utbredt i Norge, sammenlignet med nærstående land. Mens svenskene blar opp 27 milliarder kroner i budsjettøkning fra nyttår og anskaffet missilforsvar, og finnene griper dypt i lommeboka for å kjøpe nye kampfly, har den norske regjeringen signalisert et mer nøkternt ambisjonsnivå. Beslutningene er uansett skjøvet ut til en ny langtidsplan som først trer i kraft fra 2025.

Tidsskille?

Det er dessuten uenighet om Ukraina-krigen egentlig markerer et «Zeitenwende», slik bundeskansler Olaf Scholz har kalt det. På Kontinentet oppleves det at krig mellom industrialiserte stater har vendt tilbake som aktuell trussel, og det legges planer for å kunne avskrekke, eller i verste fall håndtere, et slikt skremmende scenario.

På Kontinentet oppleves det at krig mellom industrialiserte stater har vendt tilbake som aktuell trussel, og det legges planer for å kunne avskrekke, eller i verste fall håndtere, et slikt skremmende scenario.

Kjetil Skogrand

Blant norske eksperter er ikke alle overbevist. I et intervju med Altinget fastholder tidligere forsvarssjef Sverre Diesen at minst en av partene i fremtidens kriger fortsatt vil være en ikke-statlig aktør – en opprørsbevegelse eller et terrornettverk. Det vil i tilfelle være i samsvar med utfordringsbildet de to foregående tiår – der Norge yter begrensede bidrag i operasjoner utenfor NATOs område.

Heller ikke krigstrusselen oppleves som like truende av alle. En norsk forsker har tvert imot hevdet at Norge er «tryggere enn vi har vært på lenge».

Det kan altså fastslås at verdenssituasjonen synes mindre alarmerende sett fra maktens korridorer i Oslo enn blant de fleste allierte.

Stø kurs

Det kan derfor fremsettes følgende ikke særlig dristige spådom for kommende år:

• Forsvarskommisjonens innstilling havner i skuffen. Det blir ingen storstilt styrking av Forsvaret.
• Norge vil riktignok heve budsjettet opp til om lag 2 prosent av BNP innen utgangen av 2026, slik regjeringen har signalisert – hvis vi inkluderer støtte til Ukraina. Med stram styring og intern effektivisering vil dette være et utgangspunkt for å ivareta dagens vedtatte forsvarsstruktur.
• Ytterligere investeringsbehov må legges til langsomtarbeidende anskaffelsesprosjekter der beslutningene stadig skyves på. For tid vunnet er penger spart.

Er Ukraina et varsel om en ny epoke der Europa må stå rustet til å håndtere væpnede trusler mot eget territorium? Eller vil krisen blåse raskt over, slik at Forsvarets største utfordring forblir å sikre forsvarlig styring og langsiktig likevekt mellom ressurser og struktur? Det er vanskelig å spå. Sikkert er det uansett at Norge tar betydelig sikkerhetspolitisk risiko ved å unnlate å treffe resolutte grep.

Er Ukraina et varsel om en ny epoke der Europa må stå rustet til å håndtere væpnede trusler mot eget territorium?

Kjetil Skogrand

Alternativet – å styrke norsk forsvarsevne gjennom økt ressurstilgang, med rask oppbygging av beredskapslagre, komplettering av hull i styrkestrukturen og forbedret utholdenhet, vil på sin side ganske riktig innebære risiko for nye ubalanser, både på kort og lengre sikt.

Men dit kommer vi neppe.

Den som er i perfekt balanse, står nemlig på stedet hvil.