Unn Kristin Olsen: Frontfagsmodellen skal ikke bli en museumsgjenstand

Et annet viktig aspekt med modellen er at mulighetene til å påvirke fordelingen og ivareta hensynet til lavlønte arbeidstakere og likelønn, er større med en samordnet lønnsdannelse. Hvis vi i større grad skal overlate lønnsdannelsen til markedet, øker faren for at det fordelingsmessige resultat blir mer tilfeldig og ulik.

En øvelse i å lytte til flere stemmer

En av tre arbeider i offentlig sektor i Norge. Mellom 2006 og 2020 var lønnsveksten i offentlig sektor høyere enn i industrien, før forskjellen i vekst endret seg i favør av konkurranseutsatt industri i fjorårets hovedoppgjør.

Å ikke lytte til frustrasjonen til blant annet offentlig ansatte som opplever lavere lønnsvekst enn det eksportutsatt industri kan skilte med, bidrar i svært liten grad til å opprettholde frontfagsmodellens legitimitet. Vi må kunne diskutere både frontmodellens sammensetning og praktiseringen av modellen, selv om historien viser at ansatte både i offentlig og privat sektor har vært tjent med å følge modellen.

Når rammen fra frontfagsoppgjøret blir et absolutt tak det alltid henvises til, bidrar det til avmakt for mange i offentlig sektor og andre deler av privat sektor enn industrien. Dette gir igjen grobunn for økende mistillit til at frontfagsmodellen virker. Det er bekymringsfullt.

Parat vil aktivt arbeide for at frontfagsmodellen fortsatt skal være en bærebjelke i det norske forhandlingssystemet. Men det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Frontfagfagsmodellen må være fleksibel nok til at enkeltgrupper med berettigede krav kan få høyere rammer enn frontfaget, og det skal tas hensyn til forholdene i den enkelte virksomhet. Poenget er at lønnsutviklingen over tid skal være på linje med frontfaget.

Vi mener man i det kommende utvalgsarbeidet om utfordringene i norsk økonomi og lønnsdannelsens rolle, bør vurdere om ikke flere arbeideravtaler i privat sektor skal inngå som en del av frontfaget. Det bør samtidig arbeides for at også funksjonærgruppene innen industrien og tilsvarende tariffavtaler også får sin plass i frontfaget.

Viktig for modellens legitimitet

Frontfagets legitimitet er avhengig av at alle grupper og aktører støtter opp om modellen. Når ledere og store grupper som ikke er omfattet av tariffoppgjørene, bevilger seg store lønnstillegg, kan det bidra til å sette frontfagsmodellen under press. I likhet med LO og Bjørnstad mener Parat at dette er forhold som må diskuteres.

Det er Parat og andre arbeidstakerorganisasjoners jobb å forklare hva som vil bli resultatet hvis andre bransjer over tid får øke sine lønnstillegg mer enn frontfaget. Da vil det legge press på konkurranseutsatte næringer og drive opp lønnsnivået der. Konsekvensen er at norske virksomheter risikerer å tape i konkurransen mot virksomheter i andre land. I verste fall kan dette lede til høyere arbeidsledighet og industridød. Det igjen vil kunne svekke norsk økonomi og på sikt true velferdsstaten.

Der LOs posisjon er at det er best å ikke gjøre noe i frykt for å rokke ved en modell som «alltid» virker, er det Parats klare holdning at man skal lytte til de gruppene som omfattes av modellen man pålegger dem. Det skal kunne gå an å ha diskusjoner og samtaler, også med LO, der andre sitt perspektiv slipper til.

Skal frontfagsmodellen fortsette å sikre utvikling av velferdsstaten og en rettferdig lønnsutvikling, må LO bli mindre museumsvakt og heller slippe flere til i samtalen. Parat mener at det er gjennom diskusjon og tilpassing vi best kan gjøre en god jobb for å oppnå rettferdig lønnsvekst og samtidig bidra til at vi fortsatt skal være konkurransedyktige i forhold til våre handelspartnere. Da holder det ikke å si at løsningen som allerede foreligger ikke kan forbedres. Det krever at man lytter før man forsvarer.