Inntrykk fra sikkerhetskonferansen i München: Europa må styrke egen sikkerhet

Europa må betale mer

Amerikanerne sto imidlertid samlet om ett punkt: Europa må gjøre mye mer − og de må betale mer for egen sikkerhet. Det er ikke lenger tilstrekkelig å snakke om å dele verdier og fremme samhold, det kreves også handling. USA har også knappe ressurser, og de må prioritere mellom Asia, Midtøsten og Europa.

Europeiske ledere synes å ha forstått beskjeden om behovet for å betale forsikringspremien. 18 NATO-land, inkludert Tyskland, vil i år ha forsvarsbudsjett som når 2 prosent av BNP. Noen ligger allerede høyere. Flere annonserte ytterligere økninger. Norge når foreløpig ikke målet, men statsminister Støre varslet fra hovedscenen at han snart vil legge frem den største økningen i forsvarsbudsjettet i Norge siden den annen verdenskrig.

Uten en mer felles sikkerhets- og risikoforståelse vil det være enda vanskeligere å sikre tilstrekkelig stor og varig budsjettmessig endring. 

Karsten Friis og Ulf Sverdrup

Det er ikke bare i Norge det er krevende å sikre en tilstrekkelig og langsiktig økning i budsjettene. Midler må vris fra velferd til sikkerhet. Aldring av de europeiske samfunnene og bidrag til grønn omstilling skaper også press på budsjettene. I mange land har man fortsatt heller ikke en omforent forståelse av sikkerhetsrisikoen vi står overfor, herunder hva krigen i Ukraina innebærer for Europa. En viktig oppgave for lederne vil derfor være å bedre formidle til velgerne behovet for å styrke sikkerheten, både militært og sivilt. Uten en mer felles sikkerhets- og risikoforståelse vil det være enda vanskeligere å sikre tilstrekkelig stor og varig budsjettmessig endring.

Det haster

Kapasitet handler ikke bare om å komme opp på et tilstrekkelig høyt ressursnivå, men også om tempo og hastighet. Europa må opp på et høyere nivå, og det må gjøres raskt.

Russland har økt sin våpenproduksjon mer enn vesten. Ukraina mangler ammunisjon og de vestlige lagrene tømmes raskere enn man produserer nytt. Ukraina bruker mer ammunisjon til enkelte våpensystemer per måned, enn Europa og USA produserer på et år. Når konflikten vedvarer, sier det seg selv at vi i vesten må gjøre mer, gjøre det bedre, gjøre det raskere og i enda større skala. Ukraina øker egen produksjon og driver innovasjon knyttet til droner, men de må ha hjelp.

Et gjennomgående tema var derfor behovet for å raskt øke produksjonen av ammunisjon, styrke samarbeid innen forsvarsindustrien, sikre NATO-standardisering og mer felles innkjøp. Det er fortsatt mye som må ryddes bort av særegne nasjonale regler før vi kan få en genuin europeisk forsvarsintegrasjon. EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen varslet at hun om noen uker vil legge frem en ny europeisk pakke knyttet til industrisamarbeid, og at EU trolig vil få en kommissær for forsvar etter Europaparlamentsvalget. Samarbeidet mellom EU og NATO vil derfor forsterkes, og Norge vil ventelig søke enda tettere samarbeid med EU.

Samarbeidet mellom EU og NATO vil derfor forsterkes, og Norge vil ventelig søke enda tettere samarbeid med EU.

Karsten Friis og Ulf Sverdrup

USAs pakke er kritisk

Mye av dramatikken på konferansen handlet om støtten til Ukraina. Mens amerikanerne var tidlig ute med stor hjelp til Ukraina i starten, var europeerne tregere, men bildet er nå i ferd med å jevnes ut. EU har nylig blitt enig om sin pakke på ca. 50 milliarder euro, og europeiske land inngår sine samarbeidsavtaler med Ukraina. Norge har sine Nansen-midler. Samarbeidet med Ukraina er i ferd med å institusjonaliseres, og det skal gis en ramme som sikrer europeisk og transatlantisk integrasjon.  

Samtidig, det er helt åpenbart at USAs militære bidrag er helt avgjørende. Alle vet at ingen i dag kan erstatte det USA kan tilby. Den neste pakken i USA lar imidlertid vente på seg, og den er fanget i en polarisert amerikansk valgkamp. Frustrasjonen var til å ta og føle på. Ukrainerne har ikke tid å miste, det gir tapte menneskeliv på slagmarken og påvirker moralen. Demokratene forsøkte i München å si at pakken nok vil komme, mens noen av republikanerne i realiteten sådde tvil om den ville komme. Dersom det ikke kommer noen snarlig avklaring og ytterligere støtte fra USA, vil Ukraina være svekket, og Putin vil kunne styrkes i sin tro på at han kan vinne, og mange engstet seg for hva som kan være det neste mål. 

Vi kan håpe at president Zelenskys tale gjorde inntrykk, for eksempel da han sa at man ikke må spørre Ukraina når krigen kan avsluttes, men heller spørre oss hvorfor Russland fortsatt kan utkjempe den. Yulia Navalnaya bidro også til å understreke alvoret, da hun inntok podiet bare noen timer etter nyheten om mannens død i russisk fangenskap. Det var kanskje det medie-øyeblikket som vil huskes best fra årets konferanse. Hennes fordømmelse av Putin-regimets terror mot både hennes familie og Russland var sterk, og hennes oppfordring til verden om å holde dem til ansvar, gjorde nok inntrykk også på hardbarkede realpolitikere. 

Yulia Navalnaya bidro også til å understreke alvoret, da hun inntok podiet bare noen timer etter nyheten om mannens død i russisk fangenskap.

Karsten Friis og Ulf Sverdrup

Kina var ikke svært fremtredende

Konferansen har historisk sett vært et møtested mellom vestlige land, men også Russland og Kina har deltatt. Det var her Putin holdt sin beryktede tale i 2007, som mange mener innvarslet den utviklingen i Russland som vi ser resultatet av nå. I år var ikke russiske deltakere tilstede.

Et hovedtema i internasjonal politikk er Kinas fremvekst, men Kina, Taiwan og Sør-Kina havet dominerte ikke denne konferansen. Kina stilte med utenriksminister Wang Yi. Innlegget hans brakte lite nytt og var en opplisting av kjente posisjoner. Han la ut kinesiske posisjoner og perspektiver på global styring og deres tanker om nye modeller for relasjonen mellom stormakter. Viljen til å svare på spørsmål, var også begrenset.

Samtidig var Kina noe mindre konfronterende denne gang, og i stedet signaliserte de stadig et ønske om at konfliktnivået med vesten burde dempes. Også fra USAs representanter ble det signalisert at man forsøkte å håndtere spenningene med Kina på en ansvarlig måte.

Det er for øvrig alltid en fare for at de åpne plenumsdelene av konferansen fungerer som at lederne gis et mikrofonstativ, uten krav om reelle diskusjoner eller meningsbrytninger. Forhåpentligvis var de bilaterale møtene kineserne hadde med Antony Blinken og europeiske ledere mer givende.

Det er alltid en fare for at de åpne plenumsdelene av konferansen fungerer som at lederne gis et mikrofonstativ, uten krav om reelle diskusjoner eller meningsbrytninger.

Karsten Friis og Ulf Sverdrup

De mange mindre møtene er det viktigste

München-konferansen er noe langt mer enn det som skjer på podiet i hovedsalen. Det aller meste skjer i andre fora. Det er hundrevis av bilaterale møter og forhandlinger, et stort antall lukkede rundebord, og samlinger rundt frokoster og middager som favner et bredt sett tema.

I år var svært mange av møtene knyttet til sammenhengen mellom økonomi og sikkerhet, og hvordan endret geopolitikk bidrar til endringer i verdikjeder, forsyningskjeder og investeringskontrollregimer. Amerikanske og europeiske aktører diskuterer og samarbeider nå for å utvikle løsninger og regulatoriske modeller. Det er åpenbart at næringslivet også i økende grad er opptatt av å bedre forstå geopolitisk risiko, og de må utvikle gode strategier for å håndtere en mer urolig tid. 

Et annet viktig tema på konferansen var selvsagt KI og teknologiselskapenes muligheter til å bidra med løsninger som kan gi økt sikkerhet, samtidig som de også skaper sårbarheter knyttet til digitale angrep og misinformasjon.

De siste årene har også konferansen lagt mye vekt på sammenhengen mellom klimaendringer, grønn omstilling og geopolitikk. I tillegg har man utvidet perspektivet for å sikre et bredere globalt perspektiv. I år spilte for eksempel India en særlig fremtredende rolle.

München-konferansen er noe langt mer enn det som skjer på podiet i hovedsalen.

Karsten Friis og Ulf Sverdrup

Overfylte korridorer, men også rom for forskning

I konferansehotellet er det for øvrig både tett og trangt i korridorene og trappene. Der kan man dulte bort i Hillary Clinton i det ene øyeblikket og presidenten i Ghana i det neste. Det er også mulig å innimellom høre norsk. Den norske regjeringen var svært godt representert på konferansen, også på hovedscenen, og delegasjonen besto av fire statsråder, to statssekretærer og to stortingsrepresentanter. Også Gro Harlem Brundtland, selvsagt.

MSC er primært en konferanse for politikere, forsvar og etterretning, men foretak og noen forskere og akademikere bidrar også. Et eksempel på betydningsfull akademisk innflytelse finner vi i arbeidet som er gjort med å lage en systematisk oversikt over bidrag fra ulike land til Ukraina (Kiel tracker). Uten gode og troverdige forskningsbaserte data ville ganske sikkert diskusjonene om byrdefordeling vært mindre disiplinert. 

NUPI hadde for øvrig to arrangementer i år: På hovedprogrammet var det et rundebord om sikkerhet Arktis, det har for øvrig NUPI arrangert med MSC og det amerikanske Wilson Centre i flere år. I år arrangerte også NUPI også et side-arrangement om ad hoc-koalisjoner i krisehåndtering.