Demokrati og overnasjonalitet – det er på tide med nyorientering

Menneskerettigheter vs. demokrati

I populistenes retorikk ser vi arven fra det athenske demokrati, hvor borgerne møttes på torget og debatterte før folkeforsamlingen besluttet. I det direkte demokrati er det ikke noe skille mellom statsmaktene. I Athen var det ikke noe mindretallsvern, og ikke noe skille mellom lovgivende og utøvende makt. Menneskerettighetene var ikke oppfunnet. Athensk demokrati er nødvendigvis despotisk, ifølge Immanuel Kant, fordi det ikke er representativt.

Menneskerettigheter finnes og er gyldige, men kosmopolisk demokrati glimrer med sitt fravær.

Erik Oddvar Eriksen
Professor i statsvitenskap

Det representative demokrati ble knesatt av den franske og amerikanske revolusjon, og her ble menneskerettighetene proklamert. Med dette ble universelle elementer innlemmet i demokratibegrepet. Folkenes selvbestemmelse og statenes suverenitet har sin grense i menneskerettighetene. Uten at disse er beskyttet, uten at opposisjon og mindretall er respektert, uten maktdeling, uten at det blir et nytt valg etter en gitt periode, intet demokrati. 

I etterkant av Menneskerettighetserklæringen av 1948, er rettighetene utvidet og mange etter hvert nedfelt i nasjonale grunnlover. I stigende grad er det slik at demokratiet krever respekt for de grunnleggende menneskerettighetene og rettsstaten. Illiberalt demokrati skal ikke lenger være mulig. Derfor strever land som Ungarn og Polen med EU, ettersom deres nasjonalistiske måte å forstå demokrati på, kolliderer med den demokratioppfatningen som er nedfelt i EUs «grunnlov». 

Mens menneskerettighetene peker mot det universelle mennesket – mennesket, rett og slett, dets frihet og verdighet – så peker demokratiet mot en faktisk organisert statlig kontekst hvor borgerne styrer seg selv. Man kan se utviklingen av demokratiet i moderne samfunn som den skrittvise utviklingen mot å forene disse hensynene, altså hensynet til hva som tilkommer alle i kraft av å være menneske, og hva som tilkommer dem som medlem av en bestemt stat.

Hvem beskytter menneskerettighetene? Bare nasjonalstatene har handlingskapasitet, og statene har sine egne interesser og sin legitimitet knyttet til beskyttelse av egne borgere. Fra internasjonal politikk lærer vi at siden det ikke finnes en overordnet politisk autoritet for iverksetting av gjensidig forpliktende tiltak, så har nasjonalstatene ikke noe annet valg enn å sette sine interesser først. Menneskerettigheter finnes og er gyldige, men kosmopolisk demokrati glimrer med sitt fravær.

Medbestemmelse og samstyring

I 1945 var det en febrilsk aktivitet for å få på beina en ny verdensorden, inkludert en verdensregjering med en egen politistyrke til opprettholdelse av verdensfreden. Stormaktene ville imidlertid ikke innordne seg FNs kollektive sikkerhetsordning. Atom-maktene fikk vetorett i Sikkerhetsrådet, og noen egen FN-hær kom ikke på tale.

Resultatet ser vi i dag. Så snart verdenssamfunnet retter seg mot stormaktene, legger de ned veto, og ingen ting blir gjort. Verdenssamfunnet kan verken stoppe Russlands framferd i Ukraina eller Israels i Gaza. Verdenssamfunnet kan skrike og bære seg, men stormaktene gjør som de vil.

Krig er galskap og atomvåpnene er en eksistensiell trussel. Det er også klimakrisa. Den kan ikke løses av noe enkelt land, heller ikke av stormaktene. Klimakrisa kan bare håndteres om statene avgir suverenitet til overnasjonale organ som kan handle for dem; som kan fastlegge kollektive forpliktelser og knytte sanksjoner til mislighold. 

Det forbauser da ikke at EU viser seg å være ledende i klima- og miljøpolitikken. Unionen baserer seg på en annen modell for internasjonalt samarbeid enn det FN og andre internasjonale organisasjoner gjør. EU baserer seg på en omfattende avgivelse av suverenitet. Suverenitet avgis for å sikre fred og for å kunne løse felles problemer. Det er imidlertid en modell for suverenitetsavståelse der borgerne og statene ikke mister kontrollen over hva den brukes til. 

Vi ser her en ny modell som med fordel kunne vært løftet opp på globalt nivå.

Erik Oddvar Eriksen
Professor i statsvitenskap

Ikke bare er det slik at statene deler makten seg imellom gjennom representasjon i Det europeiske rådet – de deler den også med borgerne. Statenes hegemoni er brutt, ettersom lovgivende makt deles med den til det direktevalgte Europaparlamentet. Vi ser her en ny modell som med fordel kunne vært løftet opp på globalt nivå.

I Europa utgår ikke ideen om demokrati lenger fra forestillinger om ett folk med et mytisk opphav. Den bygger heller på enigheten om institusjoner og prosedyrer som inkluderer borgerne i en kontinuerlig samtale om hvem «vi» er og hva som skal gjøres, punktert av regelmessige valg. I dette ligger innsikten om at selv demokratier kan handle til skade for andre, og at suverenitet er en illusjon om den ikke slås sammen og utøves i fellesskap. Stikkord er medbestemmelse og samstyring.

FN-reform

I Europa har vi fått et transnasjonalt, rettsbasert demokrati, hvor statene og borgerne utøver sin suverenitet i fellesskap. Medlemstatene er fratatt sin rett til gjengjeldelse, og konflikter løses av domstoler. Ved å bli medlem har statene pålagt seg selv forpliktelser også av rettslig karakter. Freden er institusjonalisert, heroiske mentaliteter er bygd ned, og handlingskapasiteten har økt.

I det transnasjonale demokrati styrer borgerne seg selv gjennom representasjon i organer som har kapasitet og kontroll med sin egen dagsorden. I denne forståelsen kommer Norge til kort, ettersom det har valgt alenegang og en tilknytningsform med EU som begrenser innbyggernes mulighet til å påvirke sin egen dagsorden. 

Denne forståelsen som EU er det fremste uttrykk for, kunne danne grunnlaget for en reform av FN.

Erik Oddvar Eriksen
Professor i statsvitenskap

Det er på tide med nyorientering. Demokrati betyr ikke lenger en gruppes eksklusive rett til selvstyring innen et territorium, men heller en horisontal sammenslutning av samfunnsborgere som, forent under en felles lov, utøver sin rett til selvbestemmelse i handlingsdyktige organer. Selvråderett eksisterer da bare forså vidt som den kan sameksisterer med andres like rett.

I en slik demokratiforståelse blir ikke overgivelse av suverenitet en inngripen i folkestyret, men heller en måte å få handlingskapasitet og kontroll med egen dagsorden i en gjensidig avhengig verden. Denne forståelsen som EU er det fremste uttrykk for, kunne danne grunnlaget for en reform av FN. Makten ville da bli delt mellom borgerne og statene, og man ville få slutt på stormaktsspillet.