Hvordan skal vi få til en god debatt om offentlig sløsing hvis vi ikke engang klarer debatt om debatten?

Alle er imot sløsing

Det må ikke være slik. I andre saker, som vindkraft, er det reell og sterk uenighet, men i debatten om offentlig pengebruk burde en mer samlende diskusjon vært mulig. Ingen vil ha sløsing med skattepengene, enten de ønsker en større eller mindre offentlig sektor.

Det må altså være noe annet enn uenighet som forklarer at denne debatten er så vanskelig. Innlegget fra Choi gir oss et hint: Han hadde åpenbart tatt på seg sine polariserende briller da han vurderte sendingen.

Choi hørte kritikk som ikke var uttalt, lot til å vite mye om skjulte motivasjoner hos folk han ikke kjenner, latterliggjorde forslag til å redusere nivået av polarisering ved andre ordvalg, og brukte sterke ord med følelser.

Slik skjer i en polarisert debatt, særlig om man er typen som trives med polarisering.

En ganske vanlig sending

Hadde han hatt på seg sine redaksjonelle briller, ville han sett at dette var et helt standard opplegg for en radiosending. En av forfatterne kommenterte rapporten, etterfulgt av en uavhengig redaktør som kjenner debatten godt. Jeg fikk tilsendt spørsmål på forhånd, de var uten slagside. 

Choi kritiserer at ingen sløserikritiker var invitert inn i studio. Det er legitimt. Hadde han vurdert sendingen som redaktør, og ikke som en aktør i en polarisert debatt, ville han også ha pekt på noe annet.

Debattens største problem

Sløseridebatten er knapt nok å regne som en debatt, hvis debatt forstås som meningsbrytning. Det meste foregår i sosiale medier blant folk som har ganske lik oppfatning. Slik algoritmene fungerer for tiden, blir uenighet lite synlig.

Diskusjonen handler grovt sett om to ulike spørsmål: Pengebruk som er politisk vedtatt, og forvaltningens (byråkratiets) effektivitet. Forskjellen er viktig for de som ønsker god debatt, fordi det er ulike problemstillinger med ulike motparter i debatten.

Politisk vedtatt pengebruk er et spørsmål om demokratisk prioritering, som politikere må stå ansvarlig for. De deltar i debatt, men oftest på andre arenaer: i redaktørstyrte medier og politiske fora.

Ineffektiv bruk av offentlige midler er forvaltningens ansvar, og her er sløseridebattens største problem: Offentlige institusjoner deltar nesten ikke i det offentlige ordskiftet om slike spørsmål.

Vi trenger en reell debatt der virkelighetsbilder møtes og meninger brytes.

Forvaltningen feiger ut

Dette er ikke kritikerne sitt ansvar, og jeg har flere ganger kritisert offentlige ledere for ikke å delta i debatten. 

Det mest kritiske med Ekko-sendingen er derfor at NRK ikke brukte sin redaksjonelle tyngde til å lokke eller presse en offentlig leder ut i offentligheten, med spørsmålet: Hvorfor feiger dere ut av debatten?

Redaktøren Choi, med ambisjon om en god debatt der ulike syn kom fram, ville nok ha lagt vekt på det. Debattanten Choi, derimot, virker mest interessert i at kritikere kommer til orde, ikke at de blir imøtegått av noen som har ansvaret. Det er polarisering.

Vi nærmer oss woke

Choi mener at sløserikritikerne ble kritisert. Her er jeg skyldig: Jeg brukte ordet «aktivist» om Sløseriombudsmannen, det første og mest konkrete eksempelet på kritikk i Choi sitt innlegg. 

Mye handler om språkbruk. 

Det var som svar på spørsmål om hva vi egentlig skal kalle Are Søberg. Ombudsmann er han åpenbart ikke. Heller ikke forsker, journalist, politiker eller organisasjon, og på sparket var «aktivist» det nærmeste jeg kom. Det var respektfullt ment, men kom visst feil ut, kanskje fordi Choi assosierte ordet til venstresiden og ikke hva ordet betyr. 

Jeg burde nok ha valgt et annet ord. Det blir sjelden god debatt hvis man bruker ord som skaper negative assosiasjoner hos de man snakker om, selv om det rent definisjonsmessig kan være ganske presist. Ganske likt ordet «sløsing», altså.

Det er symptomatisk for debatten at ordvalg er viktig. Når vi legger til at Choi snakker om å kansellere kanalen som i hans øyne velger feil side («nå virker det som P2 hater meg»), nærmer vi oss woke.

Søberg fikk forresten også skryt for å være dyktig, og det ble sagt at han bør inviteres oftere til debatt i redaktørstyrte medier. Og kritikken av offentlige ledere var minst like skarp: De ble omtalt dem som feige, og ledelse var nevnt som en av de viktigste årsaker til sløsing (med byråkratenes tid). Disse var heller ikke til stede, uten at Choi nevnte noe om det.

Vi trenger bedre debatt

Stat & Styring håper å bidra til en bedre debatt om offentlig ressursbruk. Vi trenger en reell debatt der virkelighetsbilder møtes og meninger brytes.

I dag skjer flere parallelle samtaler: Mye diskusjon om offentlig sløsing skjer i sosiale medier. Det som er politisk vedtatt, diskuteres også i redaktørstyrte media og politikken. Sløsing som skyldes dårlig ressursbruk, diskuteres aktivt veldig mange steder, uten av vi ser noe særlig til det: Det skjer på seminarer, møterom og kantiner i offentlige institusjoner, og det brukes andre ord.

Hvis disse debattene kan møtes på samme arena, får vi et bedre offentlig ordskifte om et av samfunnets viktigste spørsmål.

Alle må bidra

Det skjer bare hvis flere aktører tar grep samtidig. Redaktørstyrte medier har et særlig viktig ansvar for å invitere inn alle parter til debatt, og sørge for at de får kvalifisert motstand. De mest innflytelsesrike kritikerne kan ta grep for å gjøre debatten mindre polarisert. Mye handler om språkbruk. Og offentlige ledere og offentlige ansatte må ut av komfortsonen.

Jeg kritiserer «mine» lesere, i offentlig sektor, for sitt medansvar ikke å delta i debatten. Andre redaktører kan ta et kritisk blikk på «sine» målgrupper for hva de gjør eller ikke gjør for et bedre offentlig ordskifte.

Men det lover ikke godt for det offentlige ordskiftet om et av samfunnets viktigste spørsmål når Danby Choi, av alle, sliter så mye med en debatt om debatten at han er på nippet til å kansellere hele mediet.