Debatt

Fellesorganisasjonen: Fra plikt til rett i arbeidslinja

Vi må tilbake til arbeidslinjas opprinnelige mål om at alle skal ha rett til arbeid, og få fokuset over fra lave ytelser til et skikkelig løft for arbeidsinkludering, skriver Mimmi Kvisvik og Hanne Glemmestad, henholdsvis forbundsleder i Fellesorganisasjonen (FO) og AU-medlem og leder for profesjonsrådet for sosionomene i FO.

En politikk for både et inkluderende arbeidsliv og et verdig stønadsnivå må gjennomsyre alt vi gjør. Først slik lykkes vi med å gi flest mulig sin grunnlovfestede rett til arbeid, skriver Mimmi Kvisvik og Hanne Glemmestad fra Fellesorganisasjonen. Dette er det tredje innlegget i Altingets debattstafett «Har arbeidslinja blitt et skjellsord?»
En politikk for både et inkluderende arbeidsliv og et verdig stønadsnivå må gjennomsyre alt vi gjør. Først slik lykkes vi med å gi flest mulig sin grunnlovfestede rett til arbeid, skriver Mimmi Kvisvik og Hanne Glemmestad fra Fellesorganisasjonen. Dette er det tredje innlegget i Altingets debattstafett «Har arbeidslinja blitt et skjellsord?»
Mimmi Kvisvik
Hanne Glemmestad
Dette er et debattinnlegg, og innholdet står for skribentens regning. Alle innlegg hos Altinget skal overholde presseetiske regler.

Retten til å kunne forsørge seg selv gjennom arbeid er formulert i Menneskerettighetene og den norske Grunnloven. Hensikten med arbeidslinja er at alle som vil og kan jobbe, skal kunne delta i arbeidslivet. Å være i arbeid er en verdi i seg selv, og vi som samfunn må gi mulighet til arbeidsdeltakelse for flest mulig, slik at folk får delta i arbeidslivet for å kunne forsørge seg selv og sine nærmeste. 

Arbeidslinja, slik den har utviklet seg de siste tiårene, bærer mer preg av arbeid som en plikt enn rett.

Mimmi Kvisvik og Hanne Glemmestad

Arbeidslinja, slik den har utviklet seg de siste tiårene, bærer imidlertid mer preg av arbeid som en plikt enn rett. Aktivitetsplikten, altså plikten til å delta i arbeidslivet i størst mulig grad, står sentralt innenfor en rekke stønader og trygder, til tross for eventuelle helsemessige eller sosiale hindringer. Plikten har blitt utvidet til å gjelde flere ytelser og har blitt stadig mer detaljstyrt politisk. Dermed legges også ansvaret og skammen over å ikke kunne delta i arbeidslivet over på den enkelte som ikke er i arbeid.

Debattstafetten «Har arbeidslinja blitt et skjellsord?»:

Altinget Arbeidsliv ønsker å ta tak i relevante spørsmål som rører seg på den politiske agendaen. Vi vil skape en plattform for en faktabasert, saklig og interessant debatt der ulike stemmer kommer til orde og bringer samtalen videre.

Allerede i begynnelsen av 1990-årene lanserte regjeringen begrepet «arbeidslinja», hvor tanken var at alle i yrkesaktiv alder som kan arbeide, har en plikt til å gjøre det, mens trygder er forbeholdt dem som ikke kan arbeide. Kort oppsummert; det skal lønne seg å arbeide fremfor å leve av offentlige ytelser.

Det skapte debatt da Oslos byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester Rina Mariann Hansen (Ap) gikk ut i media og mente at arbeidslinja i sosialpolitikken er utdatert.

Vi i Altinget Arbeidsliv har derfor invitert inn sentrale stemmer fra det politiske miljøet, organisasjoner, akademia og næringslivet for å belyse spørsmålet «Har arbeidslinja blitt et skjellsord?».

Andre innlegg i stafetten

Vi trenger en helhetlig sosialpolitikk

Vi i Fellesorganisasjonen (FO), fagforeningen for sosialarbeidere, organiserer medlemmer som hver dag møter mennesker som ønsker å jobbe. De kan ha helseproblemer, mangle erfaring og formell kompetanse, eller sliter på andre områder i livet, noe som må løses før arbeid blir en mulighet. Mange vil kunne delta i arbeidslivet dersom det legges til rette for det, men noen vil av ulike grunner aldri kunne forsørge seg selv ved lønnet arbeid. 

Vi trenger en helhetlig sosialpolitikk som ser arbeid, utdanning, helse, sosial tilhørighet og bolig i sammenheng, en sosialpolitikk som ikke utelukkende fokuserer på arbeid.

Mimmi Kvisvik og Hanne Glemmestad

For oss er det tydelig at arbeidslinja i dag handler for lite om strukturelle årsaker til utenforskap. Vi har et krevende og spesialisert arbeidsmarked som stiller store krav til kompetanse, arbeidskapasitet og evne til omstilling. Samtidig vet vi at de som sliter mest med ustabil arbeidslivstilknytning, gjerne sliter på flere områder i livet enn kun at de står uten arbeid. Vi trenger en helhetlig sosialpolitikk som ser arbeid, utdanning, helse, sosial tilhørighet og bolig i sammenheng, en sosialpolitikk som ikke utelukkende fokuserer på arbeid.

Les også

De skal takkes for innsatsen – ikke oppleve mistro

Den offentlige debatten har vært preget av utsagn som at «det skal lønne seg å jobbe» og at ytelser må holdes lave for at det ikke skal bli for lukrativt å motta stønader fremfor å jobbe. Samtidig viser forskning det motsatte: Mennesker i godt utbygde velferdsstater har høyere arbeidsmotivasjon og arbeidsdeltakelse. Det er viktig å ha et godt økonomisk sikkerhetsnett samtidig som vi jobber for å gi folk mulighet til å komme i arbeid. Du blir ikke friskere og mer arbeidsfør av å være fattig. Tvert imot blir du sykere av å måtte bekymre deg for økonomi i tillegg til helseplager. 

Du blir ikke friskere og mer arbeidsfør av å være fattig. Tvert imot blir du sykere av å måtte bekymre deg for økonomi i tillegg til helseplager.

Mimmi Kvisvik og Hanne Glemmestad

Det blir også helt feil å sette mennesker som mottar ytelser opp mot mennesker som jobber. Det er ikke to separate grupper hvor den ene finansierer den andre, for vi veksler mellom gruppene gjennom livet. Mange som i dag mottar uføretrygd, er mennesker som har jobba i mange år, og hvor kroppen til slutt ikke klarer mer. De skal bli takket for innsatsen de har lagt ned, ikke oppleve mistro på om de virkelig fortjener en ytelse. Sikkerhetsnettet vårt må være laget på denne måten: Vi yter, og vet samtidig at vi får hjelp og trygghet hvis vi en dag trenger det.

Paradigmeskifte i arbeidslinja

Vi trenger et paradigmeskifte i arbeidslinja. Vi må tilbake til arbeidslinjas opprinnelige mål om at alle skal ha rett til arbeid, og få fokuset over fra lave ytelser til et skikkelig løft for arbeidsinkludering. Ytelsene må holdes på et verdig nivå som gir økonomisk trygghet.

Vi trenger et paradigmeskifte i arbeidslinja.

Mimmi Kvisvik og Hanne Glemmestad

Et paradigmeskifte i arbeidslinja må innebære et skifte fra individets egenskaper og ansvar, til storsamfunnets muligheter og plikt til å tilrettelegge for arbeidsdeltakelse for alle. Våre medlemmer som er ansatt i velferdsstatens førstelinje, må få tillit til å bruke faget sitt til å gi tett og god oppfølging som er tilpasset den enkeltes behov. Samtidig må vi hele tiden satse på forebygging, særlig blant barn og unge for at flest mulig ikke havner utenfor tidlig i livet.

En politikk for både et inkluderende arbeidsliv og et verdig stønadsnivå må gjennomsyre alt vi gjør. Først slik lykkes vi med å gi flest mulig sin grunnlovfestede rett til arbeid.

Les også


E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

0:000:00