Fasting og Moen: Evig og tro til Arbeidslinja faller!

«Arbeidslinja betyr at virkemidler og velferdsordninger – enkeltvis eller samlet – utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp under målet om arbeid til alle.»

Slik lyder en velferdsmelding anno 1990-tallet, og siden den gang har begrepet stått fjellstøtt og nærmest uutfordret i norsk politikk. Det vil si inntil nylig. Flere politikere på venstresiden har i det siste tatt til orde for å «gå til kamp» mot arbeidslinja, fordi begrepet oppfattes som brutalt for de som av varierte årsaker trenger ytelser fra det offentlige på grunn av bortfall av arbeidsinntekt.

Kan vi løse utfordringene bedre enn i dag?

I fremtiden vil det bli flere eldre, og færre som vil måtte dele på forsørgerbyrden. Arbeidslinja, slik vi ser det, burde derfor fortsette å stå fjellstøtt fordi bærekraften i velferdsstaten avhenger av at så mange som mulig klarer seg som selvforsørget i jobb. Derimot det er på tide å se med nye øyne på hele velferdssystemet samlet, og se om vi kan løse våre utfordringer bedre enn i dag.

Det er på tide å se med nye øyne på hele velferdssystemet samlet, og se om vi kan løse våre utfordringer bedre enn i dag.

Mathilde Fasting og Hege Moen
Prosjektleder i Civita og veileder i Nav

I henhold til arbeidslinja skulle jo arbeid gitt bedre økonomi enn trygd, men det gjør det ikke alltid lenger. Er det da begrepet det er noe feil med, eller er det arbeidslinjas virkemidler og velferdsordninger som faktisk ikke lenger fungerer etter hensikten? Videre må man spørre seg om vi parallelt med å styrke mulighetene for deltakelse i arbeidslivet, samtidig kan gjøre mer for å løfte samlet inntekt for de som sliter mest med å stå i jobb.

Ikke desto mindre opplever vi at det er forståelige og sympatiske grunner til at folk ikke er selvforsørget i jobb. De som faller utenfor arbeidslivet har jo som regel utfordringer knyttet til sykdom og helseplager, store omsorgsbyrder, eller de mangler kompetanse som etterspørres i arbeidslivet. Vi undres likevel på om Nav i tilstrekkelig grad evner å hente fram de positive ressurser som finnes blant de med jobbutfordringer. Vi tror jo at de aller fleste ønsker å bidra, selv med begrensede ressurser, dersom systemet var rigget for det. 

Det store utenforskapet

Et fellestrekk for de med lite utdanning, er at de som regel kun har muligheter i det ufaglærte arbeidslivet. Det innebærer ofte jobb som er fysisk krevende, ensformige arbeidsoppgaver, ugunstige arbeidstider, liten grad av fleksibilitet og få muligheter for utvikling. Disse menneskene går også gjerne fra en strøjobb til en annen, med mistrivsel og håpløshet, og et evig strev etter å tjene til livets opphold. Når de først faller ut av arbeidslivet, havner som oftest på trygd etter å først ha vært sykemeldt, og deretter brukt noen år på AAP for å få gjennomført behandling og avklart arbeidsevnen. 

For disse kan arbeidslinja virke som et uoppnåelig prosjekt – ikke på grunn av begrepet, men fordi virkemidlene og velferdsordningene ikke er rigget for deres virkelighet.

Mathilde Fasting og Hege Moen
Prosjektleder i Civita og veileder i Nav

De som derimot aldri kom seg ut i arbeidslivet, er de unge som falt ut allerede under skolegang, samt de som kom til landet uten utdanning, med dårlig helse, store familieforpliktelser og vansker med å tilegne seg språket. Mange av dagens sosialklienter har ikke opparbeidet rettigheter i Folketrygden, og blir dessverre gående i årevis på sosialstønad, og blir fanget i et sosialt sikkerhetsnett som i utgangspunktet var ment som akutt nødhjelp. Her fattes korte pengevedtak med små pengebeløp av gangen, klientene må søke ytelse ofte, og det kreves mye byråkrati for til enhver tid å få skjønnsvurdert behovet for utbetaling. Særlig i storbyene er en større andel av befolkningen underlagt «offentlig økonomisk administrasjon» på denne måten: De Nav-ansatte lærer bort hvordan man søker om en ytelse, og klientene lærer seg hvordan de kan søke om en ytelse. De kan ikke spare penger, de har få muligheter til å planlegge egen økonomi over lengre tidshorisont, og de kan ikke dekke større uforutsette kostnader uten å levere faktura til betaling på lokalkontoret.

Denne gruppen Nav-brukere er de vi mener betegner det store utenforskapet i dag, og for disse kan arbeidslinja virke som et uoppnåelig prosjekt – ikke på grunn av begrepet, men fordi virkemidlene og velferdsordningene ikke er rigget for deres virkelighet.