Debatt

Heidi Nordby Lunde (H): Velferdsstatens iboende dilemma

Navs samfunnsoppdrag er å bidra til sosial og økonomisk trygghet, og fremme overgang til arbeid og aktivitet. Målet er å skape et inkluderende samfunn, et inkluderende arbeidsliv og et velfungerende arbeidsmarked. Dette får vi bare til gjennom en åpen, fordomsfri debatt om hvordan dette best gjøres, skriver stortingsrepresentant Heidi Lunde (H).

Debatten om arbeidslinja er et vepsebol. Det brukes stråmannsargumentasjon der man forvrenger, karikerer eller rett og slett finner på posisjonen til motstanderne. Dette hindrer en åpen og konstruktiv diskusjon om utformingen av sosiale ytelser og ordninger, der manglende endringer i verste fall kan føre til at folk som ønsker å delta i arbeidslivet, blir stående utenfor mot sin vilje, skriver stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde (H).
Debatten om arbeidslinja er et vepsebol. Det brukes stråmannsargumentasjon der man forvrenger, karikerer eller rett og slett finner på posisjonen til motstanderne. Dette hindrer en åpen og konstruktiv diskusjon om utformingen av sosiale ytelser og ordninger, der manglende endringer i verste fall kan føre til at folk som ønsker å delta i arbeidslivet, blir stående utenfor mot sin vilje, skriver stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde (H).Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen/Altinget
Heidi Nordby Lunde
Dette er et debattinnlegg, og innholdet står for skribentens regning. Alle innlegg hos Altinget skal overholde presseetiske regler.

Velferdsstatens iboende dilemma er at vi ønsker trygdeordninger som både er til å leve av og til å leve med, men som samtidig skal være utformet slik at de motiverer til arbeid.

Skal vi få til det første, er vi helt avhengig av det siste. Når arbeidslinja har blitt et skjellsord for mange, så er det fare for at vi rokker ved det som sørger for at vi kan ha en relativt raus og omfattende velferdsstat. Det er høy arbeidsdeltakelse og inkludering i arbeidslivet som har gjort Norge rikt, ikke olja. Vårt velferdssamfunn er avhengig av at så mange som mulig jobber, det er bra for samfunnet, den enkelte og det finansierer blant annet velferden vår. Samtidig skal vi ta vare på de som av ulike grunner ikke kan jobbe.

Debattstafetten «Har arbeidslinja blitt et skjellsord?»:

Altinget Arbeidsliv ønsker å ta tak i relevante spørsmål som rører seg på den politiske agendaen. Vi vil skape en plattform for en faktabasert, saklig og interessant debatt der ulike stemmer kommer til orde og bringer samtalen videre.

Allerede i begynnelsen av 1990-årene lanserte regjeringen begrepet «arbeidslinja», hvor tanken var at alle i yrkesaktiv alder som kan arbeide, har en plikt til å gjøre det, mens trygder er forbeholdt dem som ikke kan arbeide. Kort oppsummert; det skal lønne seg å arbeide fremfor å leve av offentlige ytelser.

Det skapte debatt da Oslos byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester Rina Mariann Hansen (Ap) gikk ut i media og mente at arbeidslinja i sosialpolitikken er utdatert.

Vi i Altinget Arbeidsliv har derfor invitert inn sentrale stemmer fra det politiske miljøet, organisasjoner, akademia og næringslivet for å belyse spørsmålet «Har arbeidslinja blitt et skjellsord?».

Andre innlegg i stafetten

Debatten er et vepsebol

Denne debatten er og blir et vepsebol. 

Det er ingen som tror eller mener at noen blir rik av sosiale ytelser, enten de er midlertidige eller varige.

Heidi Nordby Lunde
Stortingsrepresentant (H)

Det brukes stråmannsargumentasjon der man forvrenger, karikerer eller rett og slett finner på posisjonen til motstanderne, for så å angripe denne i stedet for å realitetene i debatten. Dette hindrer en åpen og konstruktiv diskusjon om utformingen av sosiale ytelser og ordninger, der manglende endringer i verste fall kan føre til at folk som ønsker å delta i arbeidslivet, blir stående utenfor mot sin vilje. Det er urettferdig og usosialt. 

Det er ingen som tror eller mener at noen blir rik av sosiale ytelser, enten de er midlertidige eller varige. Hverken uføretrygd, arbeidsavklaringspenger eller sosialhjelp gjør noen til lønnsvinnere. Det er ment å gi en anstendig inntekt. Men i motsetning til i arbeidslivet, der vi gjennom et livsløp som regel får økt lønn etter innsats og erfaring, så vil ikke sosiale ytelser gi muligheter for den samme lønnsprogresjonen.

Nødvendige tilpasninger

Det er åpenbart at det finnes barrierer som hever terskelen for de som kan delta i arbeidslivet, og som gjør at noen låses inne i vedvarende lavinntekt i stedet for å løftes opp og ut i arbeidslivet.

Det er åpenbart at det finnes barrierer som hever terskelen for de som kan delta i arbeidslivet, og som gjør at noen låses inne i vedvarende lavinntekt i stedet for å løftes opp og ut i arbeidslivet.

Heidi Nordby Lunde
Stortingsrepresentant (H)

Et aktuelt eksempel er Støre-regjeringens forslag til gjennomføring av endringer i etterlattepensjon. Da Solberg-regjeringen først foreslo dette, kom beskyldningene om usosiale kutt i enkepensjon. Med den gamle etterlattepensjonen kunne relativt unge mennesker i arbeidsfør alder som mistet sin ektefelle få en varig inntektssikring som for noen var nok til å bli værende hjemme. Dette gjaldt særlig kvinner som frem til mannens død hadde vært hjemmeværende uten egen inntekt. 

Men det som var en velment ordning, og som på en tid da det ikke var vanlig at kvinner deltok i arbeidslivet også var helt riktig, hadde delvis utspilt sin rolle og ble også et hinder for arbeidsdeltakelse for relativt unge kvinner som kunne deltatt i arbeidslivet i hvert fall ti til tjue år etter mannens bortgang. Ikke minst kunne en livsvarig etterlatteytelse føre rett inn i minstepensjon. I stedet foreslo Høyre en tidsbegrenset omstillingsstønad på inntil fem år, som både ga økonomisk trygghet i en periode, men også tid til å søke seg ut i arbeid med pensjonsgivende inntekt. Jeg mener det var riktig å endre, og er glad for at Støre-regjeringen nå gjennomfører endringene til tross for harde angrep den gang om usosiale kutt.

Les også

Rullebånd ut av arbeidslivet

Et annet eksempel er endringene som ble gjort i arbeidsavklaringspengene, som en arbeidslivsforsker kalte «et rullebånd ut av arbeidslivet (…) der folk låses inne i utenforskapet». Det fulgte en rasende debatt som viste hvor vanskelig det er å ha en saklig debatt om innretningen av velferdssamfunnet vårt.

Dersom vi har ordninger som fungerer som et rullebånd ut av arbeidslivet og inn i fattigdom og utenforskap, er det jo politisk helt uansvarlig og usosialt å ikke gjøre noe med det.

Heidi Nordby Lunde
Stortingsrepresentant (H)

Men dersom vi har ordninger som fungerer som et rullebånd ut av arbeidslivet og inn i fattigdom og utenforskap, så er det jo politisk helt uansvarlig og usosialt å ikke gjøre noe med det. Selv om Støre-regjeringen dessverre har fjernet et viktig verktøy i oppfølgingen av ordningen, har Ap heldigvis ikke reversert alle endringene de selv stemte imot og kalte usosiale den gang. 

Beregninger Dagbladet har gjort bekrefter at summen av ytelser og ordninger en person kan få, beløper seg til nesten en million i året. Det er sikkert ikke mange akkurat dette gjelder, men selv med lavere ytelser og færre ordninger så forventer man altså at en person som beviselig har utfordringer med arbeidsdeltakelse, aktivt skal si fra seg ytelser hen har krav på for å gå ut i en jobb som antakeligvis betaler mindre. Det mener jeg faktisk er helt urimelig å forvente. Det er ikke den som mottar ytelsene det i så fall er noe galt med, det er systemet. Men i debatten er det opportunt å forvrenge reell systemkritikk til å bli mistenkeliggjøring av mottakerne.

Både de og debatten fortjener bedre. 

Arbeid er mer enn bare en jobb

Det vi også mister i en polarisert debatt, er hvor viktig arbeid er for oss, ikke bare økonomisk, men også sosialt. Å ha et arbeidsfellesskap å gå til, oppleve mestring og læring, møte meningsmotstand i lunsjen, være savnet når du er syk, bli møtt med forventninger. Etter #metoo er det kanskje litt farlig å si det, men én av fem av oss, meg selv inkludert, møter også vår livspartner i jobbsammenheng. Arbeid er så mye mer enn bare en jobb.

Det vi også mister i en polarisert debatt, er hvor viktig arbeid er for oss, ikke bare økonomisk, men også sosialt.

Heidi Nordby Lunde
Stortingsrepresentant (H)

Og for en som både har vært arbeidsledig og permittert, så vet jeg veldig godt at vi alle vil ha behov for støtte i løpet av livet, enten det er midlertidig eller permanent. Men det er viktig at den støtten hjelper oss opp, ikke holder oss nede. Derfor kan vi gjerne ha en debatt om størrelsen på ytelsene, men innretningen og eventuelt pliktene som følger med, må også kunne diskuteres. Vi må gjerne stille krav, men skal også stille opp med virkemidler og verktøy som hjelper folk inn i eller tilbake til arbeid, dersom det er mulig.

Debatt på falske premisser

Men når deler av venstresida argumenterer som om noen mener det lønner seg generelt å være trygda, syk eller motta sosialhjelp, så hindrer det en viktig debatt om hvordan vi best kan utforme våre velferdssystemer. Vi skal la de syke være syke, men må ikke forveksle sykdom og funksjonsnedsettelser med at man ikke kan jobbe. Vi hadde en stortingsrepresentant som satt i stortingsalen med en cellegiftspumpe da hun hadde kreft, og hun er ikke den eneste. For noen er det å jobbe også helsebringende. Man blir ikke nødvendigvis mer frisk av å bli hjemme, mange både kan og vil jobbe. 

Vi skal la de syke være syke, men må ikke forveksle sykdom og funksjonsnedsettelser med at man ikke kan jobbe.

Heidi Nordby Lunde
Stortingsrepresentant (H)

Påstanden om at uføre og fattige motiveres til innsats gjennom kutt i trygd og ytelser, mens de rike motiveres av å få mer gjennom skattelette, hviler på et falskt premiss om at man alltid går fra mindre til mer når man går fra trygd til arbeid. Men slik er det jo ikke alltid. Før jul skrev NRK om uføretrygdede som måtte betale tilbake uføretrygd etter at de hadde kommet i full jobb, fordi det er en grense for hvor stor inntekt man kan tjene i løpet av et år og samtidig få uføretrygd. Det terskler i trygdesystemet som kan være barrierer mot full jobb. Det ikke litt underlig å anta at de som har fått innvilget uføretrygd, men gjerne kan og vil jobbe noe, vil motiveres til å jobbe dersom de taper økonomisk på det?

En åpen, fordomsfri debatt

Prinsippet om at det må lønne seg å jobbe burde være selvforklarende. Det er jo helt urimelig å forvente at de som allerede har utfordringer i arbeidslivet skal motiveres til å jobbe litt, dersom innsatsen ikke belønnes med mer enn det de allerede har i trygd og tilleggsytelser. 

NAVs samfunnsoppdrag er å bidra til sosial og økonomisk trygghet, og fremme overgang til arbeid og aktivitet. Målet er å skape et inkluderende samfunn, et inkluderende arbeidsliv og et velfungerende arbeidsmarked. Jeg støtter både oppdraget og målet fullt ut. Dette får vi bare til gjennom en åpen, fordomsfri debatt om hvordan dette best gjøres.

Les også


E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

0:000:00