Mímir Kristjánsson (R): Et forsiktig håp er tent om en ny arbeidslinje
På Arbeiderpartiets landsmøte ble arbeidslinja et stykke på vei fylt med nytt innhold. Dersom denne nye arbeidslinja nå får fotfeste, betyr det egentlig at partiet vender tilbake mot arbeidslinja fra mellomkrigstida – der arbeid og økt trygd gikk hånd i hånd. Det betyr at debatten om arbeidslinja på venstresida langt på vei kan avsluttes, skriver Mímir Kristjánsson, stortingsrepresentant fra Rødt.
Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R), medlem, arbeids- og sosialkomiteenArbeidslinja har blitt en hellig ku i norsk politikk.
Ikke minst i Arbeiderpartiet har tilslutningen til arbeidslinja denne våren antatt vekkelsesreligiøse former. Det avgjørende har ikke vært den konkrete politikken, men tilslutningen til arbeidslinja som ideologisk (religiøst) dogme. Trosbekjennelsen det skal alltid lønne seg å jobbe framføres av Jonas Gahr Støre og resten av partiets toppfolk nå mer som en religiøs besvergelse enn som politisk slagord.
Men hva slags guddom er det Arbeiderpartiet tilber når de ofrer syke og fattige mennesker på den moderne arbeidslinjas alter?
Altinget Arbeidsliv ønsker å ta tak i relevante spørsmål som rører seg på den politiske agendaen. Vi vil skape en plattform for en faktabasert, saklig og interessant debatt der ulike stemmer kommer til orde og bringer samtalen videre.
Allerede i begynnelsen av 1990-årene lanserte regjeringen begrepet «arbeidslinja», hvor tanken var at alle i yrkesaktiv alder som kan arbeide, har en plikt til å gjøre det, mens trygder er forbeholdt dem som ikke kan arbeide. Kort oppsummert; det skal lønne seg å arbeide fremfor å leve av offentlige ytelser.
Det skapte debatt da Oslos byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester Rina Mariann Hansen (Ap) gikk ut i media og mente at arbeidslinja i sosialpolitikken er utdatert.
Vi i Altinget Arbeidsliv har derfor invitert inn sentrale stemmer fra det politiske miljøet, organisasjoner, akademia og næringslivet for å belyse spørsmålet «Har arbeidslinja blitt et skjellsord?».
Andre innlegg i stafetten
- 22. mai: «Velferdsstatens iboende dilemma» av Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant (H).
- 15. mai: «Temperaturen rundt begrepet 'arbeidslinja' har økt» av Pål Behrens, advokat (H) og leder for Arbeidsliv i Finansforbundet.
- 11. mai: «Fellesorganisasjonen: Fra plikt til rett i arbeidslinja» av Forbundsleder Mimmi Kvisvik og Hanne Glemmestad (leder av sosionomseksjonen) i Fellesorganisasjonen.
- 8. mai: «Arbeidslinjen handler om mer enn nivået på offentlige ytelser» av Andreas C. Halse, fagsjef i Tankesmien Agenda.
- 4. mai: «Vi er nødt til å gjøre porten til arbeidslivet vid og døren høy» av Nav-direktør Hans Christian Holte.
Paradoksal støtte
La oss begynne med å oppklare en vanlig misforståelse: Arbeidslinja handler ikke ganske enkelt om at arbeid er bra. At arbeid både kan være et gode for den enkelte og dessuten er helt livsnødvendig for et samfunn, er det ingen som er uenig i.
Hva slags guddom er det Arbeiderpartiet tilber når de ofrer syke og fattige mennesker på den moderne arbeidslinjas alter?
Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Arbeidslinjas kritikere i Rødt og SV har aldri hatt som mål at færre skal stå i arbeid. Tvert imot har begge disse partiene full sysselsetting som en sentral målsetning. I den grad det finnes politiske krefter som ønsker seg en viss «naturlig» arbeidsløshet i samfunnet for å holde lønns- og prisvekst under kontroll, er disse å finne i Høyre og Fremskrittspartiet. Paradoksalt nok er dette to av partiene som går aller lengst i støtten til den moderne arbeidslinja.
Arbeidslinjekameratene er de store sinkerne
Snarere enn bare et fromt ønske om at flest mulig skal stå i jobb, er arbeidslinja et sett med virkemidler for å få dette til. Heller ikke alle disse virkemidlene er politisk kontroversielle. Man skal lete lenge på Stortinget etter politikere som ikke vil bruke offentlige midler på arbeidsmarkedstiltak, selv om det er forskjeller mellom partiene i hvor mye penger de er villige til å sette av.
I den grad det finnes politiske krefter som ønsker seg en viss «naturlig» arbeidsløshet i samfunnet for å holde lønns- og prisvekst under kontroll, er disse å finne i Høyre og Fremskrittspartiet.
Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Arbeidslinjas kritikere i Rødt og SV er blant partiene som vil bruke aller mest penger på slike tiltak. Arbeidslinjepartiene Høyre og Frp har historisk vært mer knipne, selv om bildet har endret seg noe de siste årene. Nok en gang ser vi altså at partiene som er kritisk til arbeidslinja, i praksis kan være mer opptatt av å få folk i jobb enn partiene som sverger til den.
Kritikken av den moderne norske arbeidslinja handler altså verken om at man vil at færre skal jobbe, eller at man er motstander av arbeidsmarkedstiltak. Det handler ikke en gang om at man er mot at det skal lønne seg å jobbe. Rødt og SV er de to partiene på Stortinget som er mest opptatt av å heve de laveste lønningene. Det er disse partiene som går lengst i å støtte fagbevegelsens lønnskamp, i tiltak mot sosial dumping og i kampen for å øke den lave kvinnelønna i offentlig sektor.
Nok en gang er det arbeidslinjekameratene i Høyre og Frp som er de store sinkerne.
Arbeidslinja til Tranmæl
Der den radikale venstresida og arbeidslinja skiller lag, er i synet på trygdene. En sentral del av den moderne norske arbeidslinja er at trygdene må holdes nede, slik at det ikke oppleves som fristende for folk å velge trygd i stedet for arbeid. Dette markerer et klart brudd med den opprinnelige norske «arbeidslinja» slik den ble formulert av Martin Tranmæl. For Tranmæls Ap gikk kampen for arbeid til alle hånd i hånd med en massiv utbygging av trygdeordninger. Arbeid var primært en rettighet, slik det også slås fast i grunnloven. Det var staten som hadde ansvar for å skape jobber.
For Tranmæls Ap gikk kampen for arbeid til alle hånd i hånd med en massiv utbygging av trygdeordninger. Arbeid var primært en rettighet, slik det også slås fast i grunnloven.
Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Gjennom 80- og 90-årene gikk sosialdemokratisk politikk av moten i Norge. Markedstenkningen som skyllet inn fra USA og Storbritannia, gjorde at man langt på vei ga opp tanken om å styre økonomien etter Tranmæls oppskrift. Ansvaret for å skaffe seg jobb ble individualisert. Det offentlige kunne riktignok hjelpe den enkelte inn på arbeidsmarkedet gjennom kvalifisering og på andre måter, men det var og forble et marked i bunn der folk skulle konkurrere om jobbene.
Denne moderne arbeidslinja, som forbindes først og fremst med Gro Harlem Brundtland, er altså ikke en fortsettelse av arbeidslinja til Tranmæl, men et brudd med den.
Den moderne arbeidslinja
I den moderne arbeidslinja må en motiveres til å velge arbeid. Det forutsetter at trygdene holdes nede, slik at en del folk som egentlig har rett til å gå på trygd, likevel velger å stå i jobb. Det er viktig å understreke at man ikke uten videre kan få verken uføretrygd, arbeidsavklaringspenger eller pensjon. Forutsetningen for å havne på disse mer varige ytelsene, er at man har bevist for staten at man enten er syk eller gammel. Den eneste ytelsen man kan få «bare» fordi man har dårlig råd, er sosialhjelp, som er høyst midlertidig (gjennomsnittlig periode for mottak av sosialhjelp er fem måneder).
Et forsiktig håp er tent om at denne linja nå er forlatt.
Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Når arbeidslinja «virker», betyr det altså at mennesker som egentlig har full rett på en helserelatert ytelse eller pensjon, likevel velger å arbeide. For samfunnet og for noen få det gjelder, kan dette kanskje være positivt. Men ulempen er at trygdene og pensjonene holdes nede også for alle de andre, de som på ingen måte har noen såkalt restarbeidsevne. Det er disse som må ta regningen for at arbeidslinjas insentiver skal klare å motivere den lille gruppen som står med en fot innenfor og en annen utenfor arbeidslivet. Resultatet av dette er da også velkjent: Matkøer i norske byer og flere hundre tusen på stønader som lever i fattigdom.
Et forsiktig håp er tent
På Arbeiderpartiets landsmøte ble arbeidslinja et stykke på vei fylt med nytt innhold. Gro Harlem Brundtland selv sa i forkant av møtet at debatten om arbeidslinja og debatten om trygdeytelser er to atskilte debatter, som ikke må blandes sammen. I alle fall i ord lover partiet nå å øke de laveste trygdene (så får vi se hva som skjer i praksis).
Dersom denne nye arbeidslinja nå får fotfeste i Arbeiderpartiet, betyr det egentlig at partiet vender tilbake mot arbeidslinja fra mellomkrigstida – der arbeid og økt trygd gikk hånd i hånd, framfor å være motsetninger. Det betyr også at debatten om arbeidslinja på venstresida langt på vei kan avsluttes. Målet for kritikerne i Rødt og SV har nemlig aldri vært at folk skal stå utenfor arbeidslivet, men at lave trygder og trusler om fattigdom ikke skal brukes som pisk for å tvinge syke og gamle mennesker i jobb. Et forsiktig håp er tent om at denne linja nå er forlatt, så venter vi bare på pengene.