Rina Mariann Hansen (Ap): Kan man pirke i arbeidslinja uten å oppgi målet om arbeid til alle?
Hvis vi kan bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet, er ikke arbeidslinja lenger et fryktelig begrep, eller et skjellsord. Det er en velsignelse, skriver Rina Mariann Hansen (Ap), byråd for næring og eierskap i Oslo.
Rina Mariann Hansen
Byråd for næring og eierskap (Ap), Oslo byrådFra begynnelsen på året da jeg hadde ytret at «arbeidslinja er et fryktelig begrep», har innboksen min både i e-post og sosiale medier fylt seg opp. Både av folk som takker for å ha starta debatten, noen som endelig føler seg sett, og andre som har ment at jeg er stokk dum som tar opp denne diskusjonen.
Det som sjelden refereres er de neste setningene i sitatet, nemlig at «den forutsetter at vi har et arbeidsliv der alle kan gå rett inn. At det er den enkeltes manglende evne til å få jobb som er problemet. Arbeidslinja tar ikke høyde for at arbeidslivet er noe annet i dag enn det var før.»
Denne våren har debatten om arbeidslinja pågått både i samfunnsdebatten generelt, og internt hos oss i Arbeiderpartiet. Å diskutere grunnlaget for arbeidslinja, om den er relevant i vår tid, og hva som egentlig ligger i den, har vist seg å være å tråkke inn på en rekke ømme tær.
Altinget Arbeidsliv ønsker å ta tak i relevante spørsmål som rører seg på den politiske agendaen. Vi vil skape en plattform for en faktabasert, saklig og interessant debatt der ulike stemmer kommer til orde og bringer samtalen videre.
Allerede i begynnelsen av 1990-årene lanserte regjeringen begrepet «arbeidslinja», hvor tanken var at alle i yrkesaktiv alder som kan arbeide, har en plikt til å gjøre det, mens trygder er forbeholdt dem som ikke kan arbeide. Kort oppsummert; det skal lønne seg å arbeide fremfor å leve av offentlige ytelser.
Det skapte debatt da Oslos byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester Rina Mariann Hansen (Ap) gikk ut i media og mente at arbeidslinja i sosialpolitikken er utdatert.
Vi i Altinget Arbeidsliv har derfor invitert inn sentrale stemmer fra det politiske miljøet, organisasjoner, akademia og næringslivet for å belyse spørsmålet «Har arbeidslinja blitt et skjellsord?».
Andre innlegg i stafetten
- 30. mai: «Vi står alle på arbeidslinjens skuldre» av Henrik Asheim, stortingsrepresentant og 1. nestleder i Høyre.
- 26. mai: «Er arbeid et onde eller et gode?» av Einar Øverbye, professor i statsvitenskap, OsloMet.
- 26. mai: «Oppgrader til Arbeidslinjen 2.0 – en mer human arbeidslinje» av Kenneth Stien, direktør i Arbeid & Inkludering, NHO Service og Handel.
- 22. mai: «Et forsiktig håp er tent om en ny arbeidslinje» av Mímir Kristjánsson, stortingsrepresentant (R).
- 22. mai: «Velferdsstatens iboende dilemma» av Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant (H).
- 15. mai: «Temperaturen rundt begrepet 'arbeidslinja' har økt» av Pål Behrens, advokat (H) og leder for Arbeidsliv i Finansforbundet.
- 11. mai: «Fra plikt til rett i arbeidslinja» av forbundsleder Mimmi Kvisvik og Hanne Glemmestad (leder av sosionomseksjonen) i Fellesorganisasjonen.
- 8. mai: «Arbeidslinjen handler om mer enn nivået på offentlige ytelser» av Andreas C. Halse, fagsjef i Tankesmien Agenda.
- 4. mai: «Vi er nødt til å gjøre porten til arbeidslivet vid og døren høy» av Nav-direktør Hans Christian Holte.
Hva er debatten om arbeidslinja?
Debatten har vist at ulike deler av det politiske spekteret, ikke overraskende, legger ulike ting i begrepet arbeidslinja. Arbeidslinja som den er definert i ulike stortingsmeldinger, har vært litt ulikt definert – imidlertid har tre elementer vært en del av den: Økt sysselsetting, et arbeidsmarked for alle og at det skal lønne seg å jobbe (altså at nivået på ytelser må ses i forhold til lønnsinntekt). Disse tre har vært tillagt ulik vekt av ulike politiske flertall. Mitt, og flere andres, hovedpoeng i diskusjonen denne våren, har vært at disse elementene er i ubalanse, og at det retoriske og materielle innholdet i «lønne seg å jobbe» har ført inn i et ensidig fokus på ytelser, og å holde disse lave.
Noen har forsøkt å omdefinere «arbeidslinja» til å være utelukkende målet om arbeid til alle, noen har forsøkt å definere det til å handle om at lavtlønnede må opp i lønn og grunnlaget for norske lønnsoppgjør. Begge deler er i beste fall litt naivt. Hele arbeidslivspolitikken kan ikke være arbeidslinja. Hele arbeidsmarkedspolitikken kan ikke være arbeidslinja. Debatten om arbeidslinja handler i stor grad om hvordan begrepet er brukt de siste åra. Det handler om «arbeidslinja» som argument for å holde ytelser lave, om at det i seg selv har blitt beskrevet som problematisk at folk får uføretrygd eller som begrunnelse for innføring av karensår i AAP.
Hele arbeidslivspolitikken kan ikke være arbeidslinja. Hele arbeidsmarkedspolitikken kan ikke være arbeidslinja.
Rina Mariann Hansen (Ap)
Oslos byråd for næring og eierskap
Når vi diskuterer arbeidslinja i dag, må vi altså både se hvordan arbeidslinja er blitt brukt retorisk, og hvilke konkrete politiske valg det har medført. Det er altså både et poeng om at «lønne seg å jobbe» er brukt som argument for å holde offentlige ytelser nede, og at ytelsene faktisk er holdt lave.
I norsk samfunnsdebatt og politikk har man gjennom hele min levetid gått fra arbeid som rettighet, til en argumentasjon og en politikk som er preget av mistro til enkeltmennesker og deres motivasjon for å jobbe. Jeg tror at dette har hindret oss i å se på strukturelle forhold som gjør at folk ikke jobber. Det har også gjort at vi i altfor liten grad har sett på årsaker til lav sysselsetting, og å finne løsninger på å nå ut til folk som av ulike grunner ikke er i kontakt med det offentlige.
Diskusjonen og vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte viste en endring av både diskursen om arbeidslinja og det materielle innholdet vårt parti skal legge i arbeidslinja.
Den nye arbeidslinja
Diskusjonen som endte med en ny uttalelse fra Arbeiderpartiets landsmøte, har flyttet debatten om arbeidslinja.
Den nye arbeidslinja må sikre ytelser som er store nok til at man lever gode liv hvis man trenger velferdsstaten i kortere eller lengre perioder, men den må også sørge for at enda flere av de som kan og vil jobbe får muligheten til det.
Rina Mariann Hansen (Ap)
Oslos byråd for næring og eierskap
Antakelig er jeg ikke den eneste politikeren som har fått min innboks full av fortvila folk. Av enkeltmennesker som har opplevd at de ikke kan jobbe, men som likevel får høre at det handler om deres motivasjon til å jobbe. Uføretrygd er en ytelse som innvilges, på vegne av staten, til personer som har sin arbeidsevne «varig nedsatt på grunn av skade, sykdom eller lyte». Altså et vedtak som forutsetter – fra lovgivers side – at man faktisk ikke kan jobbe. Vedtaket fattes av Nav. Likevel er ytelsen for flere så lav at de ender med å søke økonomisk sosialhjelp fra en annen del av Nav. Forutsetninga for økonomisk sosialhjelp, som den er definert i sosialtjenesteloven, er å gjøre mottakeren selvhjulpen. Altså at man skal kunne komme ut i arbeid, eventuelt avklares for å få en annen ytelse.
Det materielle innholdet i diskusjonen om arbeidslinja er altså også dette – at to deler av lovverket og politikken står mot hverandre. At en ytelse som uføretrygd som skulle gi inntektssikring, er så lav at en annen ytelse – sosialhjelp – må legges til, men uten at man kan bruke de forutsetningene som er for å få personen ut i jobb. Fordi hen er ufør.
Dette er den ene sida av retorikken og det materielle innholdet i debatten om arbeidslinja. Debatten har ført oss fram til at Ap i landsmøteuttalelsen slår fast at Arbeiderpartiets mål, er at nivået på trygdeytelsene sikrer at folk kan leve anstendige liv. Vi vil sørge for dette gjennom regulering av trygdene, øke de laveste ytelsene og andre ordninger for de som har minst.
Den nye arbeidslinja må sørge for at de som er varig uføre får trygder de kan leve av, for ingen bør mene at man skal bli fattig av å være sjuk.
Rina Mariann Hansen (Ap)
Oslos byråd for næring og eierskap
Den andre sida av diskursen og det materielle innholdet i arbeidslinja, er hvor stor vekt vi legger på arbeidsinkludering og å øke sysselsettingsandelen. Altså å gi flere mulighet til arbeid. I Oslo er det cirka 45 000 personer i aldersgruppa 20–66 år som ikke er i arbeid eller utdanning, og som ei heller mottar en trygdeytelse. Disse er på mange måter havnet i skyggen av arbeidslinja. Det er en cirka like stor andel nasjonalt. Disse menneskene er ikke nødvendigvis i kontakt med det offentlige, noen av dem klarer seg kanskje greit. Vi veit lite som samfunn om hva de livnærer seg av, hvordan de forsørger seg selv. Skal målet om arbeid til alle være reelt, og være en like stor del av arbeidslinja som diskusjonen om ytelser, må vi styrke det offentliges innsats for å både nå ut til disse personene, få mer kunnskap om dem, og vi må styrke arbeidet vårt for å få til et mer inkluderende arbeidsliv. Dette er den delen av debatten som bør få enda mer oppmerksomhet i tida framover. Dette er den delen av landsmøteuttalelsen som vektlegger at det skal bli lettere å kombinere arbeid og trygd, tettere og tidligere oppfølging av flere, og landsmøtets vedtak om mer oppsøkende arbeid.
Viktigst i kampen mot sosiale forskjeller
Jeg sier ofte at det enkleste virkemiddelet mot fattigdom er penger. Den aller enkleste måten å skaffe folk penger, er gjennom arbeid. For noen er veien til arbeid mer kronglete og tar mer tid enn for andre. I dagens arbeidsmarked er det få jobber som etterspør personer uten formelle kvalifikasjoner. Når vi skal sørge for at enda flere kan komme i arbeid, både de som er registrert som ledige, og de som ingen er i kontakt med, vil det antakelig kreve at vi fra det offentliges side jobber både mer oppsøkende, mer forebyggende og at vi tilbyr flere veier til kvalifisering som gir varig og relevant arbeid.
Hvis vi oppnår dette er ikke arbeidslinja lenger et fryktelig begrep, eller et skjellsord. Det er en velsignelse.
Rina Mariann Hansen (Ap)
Oslos byråd for næring og eierskap
Den nye arbeidslinja må sikre ytelser som er store nok til at man lever gode liv hvis man trenger velferdsstaten i kortere eller lengre perioder, men den må også sørge for at enda flere av de som kan og vil jobbe får muligheten til det. Den nye arbeidslinja må sørge for at de som er varig uføre får trygder de kan leve av, for ingen bør mene at man skal bli fattig av å være sjuk. Det fine er at vi ikke trenger å finne opp lovverket på nytt. Grunnlaget for en god arbeids- og sosialpolitikk finner vi i lov om sosiale tjenester, som bør være en rettesnor for den nye arbeidslinja:
«Formålet med loven er å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet.»
Hvis vi oppnår dette er ikke arbeidslinja lenger et fryktelig begrep, eller et skjellsord. Det er en velsignelse.