Mímir Kristjánsson (R): Et forsiktig håp er tent om en ny arbeidslinje

Arbeidslinja til Tranmæl

Der den radikale venstresida og arbeidslinja skiller lag, er i synet på trygdene. En sentral del av den moderne norske arbeidslinja er at trygdene må holdes nede, slik at det ikke oppleves som fristende for folk å velge trygd i stedet for arbeid. Dette markerer et klart brudd med den opprinnelige norske «arbeidslinja» slik den ble formulert av Martin Tranmæl. For Tranmæls Ap gikk kampen for arbeid til alle hånd i hånd med en massiv utbygging av trygdeordninger. Arbeid var primært en rettighet, slik det også slås fast i grunnloven. Det var staten som hadde ansvar for å skape jobber. 

For Tranmæls Ap gikk kampen for arbeid til alle hånd i hånd med en massiv utbygging av trygdeordninger. Arbeid var primært en rettighet, slik det også slås fast i grunnloven.

Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)

Gjennom 80- og 90-årene gikk sosialdemokratisk politikk av moten i Norge. Markedstenkningen som skyllet inn fra USA og Storbritannia, gjorde at man langt på vei ga opp tanken om å styre økonomien etter Tranmæls oppskrift. Ansvaret for å skaffe seg jobb ble individualisert. Det offentlige kunne riktignok hjelpe den enkelte inn på arbeidsmarkedet gjennom kvalifisering og på andre måter, men det var og forble et marked i bunn der folk skulle konkurrere om jobbene.

Denne moderne arbeidslinja, som forbindes først og fremst med Gro Harlem Brundtland, er altså ikke en fortsettelse av arbeidslinja til Tranmæl, men et brudd med den.

Den moderne arbeidslinja

I den moderne arbeidslinja må en motiveres til å velge arbeid. Det forutsetter at trygdene holdes nede, slik at en del folk som egentlig har rett til å gå på trygd, likevel velger å stå i jobb. Det er viktig å understreke at man ikke uten videre kan få verken uføretrygd, arbeidsavklaringspenger eller pensjon. Forutsetningen for å havne på disse mer varige ytelsene, er at man har bevist for staten at man enten er syk eller gammel. Den eneste ytelsen man kan få «bare» fordi man har dårlig råd, er sosialhjelp, som er høyst midlertidig (gjennomsnittlig periode for mottak av sosialhjelp er fem måneder). 

Et forsiktig håp er tent om at denne linja nå er forlatt.

Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)

Når arbeidslinja «virker», betyr det altså at mennesker som egentlig har full rett på en helserelatert ytelse eller pensjon, likevel velger å arbeide. For samfunnet og for noen få det gjelder, kan dette kanskje være positivt. Men ulempen er at trygdene og pensjonene holdes nede også for alle de andre, de som på ingen måte har noen såkalt restarbeidsevne. Det er disse som må ta regningen for at arbeidslinjas insentiver skal klare å motivere den lille gruppen som står med en fot innenfor og en annen utenfor arbeidslivet. Resultatet av dette er da også velkjent: Matkøer i norske byer og flere hundre tusen på stønader som lever i fattigdom.

Et forsiktig håp er tent

På Arbeiderpartiets landsmøte ble arbeidslinja et stykke på vei fylt med nytt innhold. Gro Harlem Brundtland selv sa i forkant av møtet at debatten om arbeidslinja og debatten om trygdeytelser er to atskilte debatter, som ikke må blandes sammen. I alle fall i ord lover partiet nå å øke de laveste trygdene (så får vi se hva som skjer i praksis).

Dersom denne nye arbeidslinja nå får fotfeste i Arbeiderpartiet, betyr det egentlig at partiet vender tilbake mot arbeidslinja fra mellomkrigstida – der arbeid og økt trygd gikk hånd i hånd, framfor å være motsetninger. Det betyr også at debatten om arbeidslinja på venstresida langt på vei kan avsluttes. Målet for kritikerne i Rødt og SV har nemlig aldri vært at folk skal stå utenfor arbeidslivet, men at lave trygder og trusler om fattigdom ikke skal brukes som pisk for å tvinge syke og gamle mennesker i jobb. Et forsiktig håp er tent om at denne linja nå er forlatt, så venter vi bare på pengene.