Bollestad (KrF) svarer arbeidsministeren: Det er alltid et men med Arbeiderpartiet
KrF er ikke fremmed for tro, men Arbeiderpartiets blinde tro på at får vi bare foreldrene raskt nok ut i arbeid, så blir alt bra, har jeg fått litt nok av. Jeg har sett meg lei av at Ap skal fortelle familiene hva som er bra for dem, skriver KrF-leder Olaug Bollestad i et tilsvar til arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap).
Olaug Vervik Bollestad
Stortingsrepresentant for Rogaland, medlem, helse- og omsorgskomiteen, medlem, Stortingets valgkomitéArbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen sier seg enig med KrF i at familien er viktigere enn arbeidslinja. Det er fint, det, men som alltid når Arbeiderpartiet snakker om familien kommer det i neste setning et men.
Det var for mye å håpe på at Arbeiderpartiet åpnet for å styrke familienes valgfrihet. For her fortsetter statsråden med en skryteliste av rang på hvilke tiltak som er gjort for å få foreldre raskt ut i arbeid, ikke tiltak for familien. Det gjør hun helt uten å ta foreldres bekymringer om tid til barna på alvor.
Altinget Arbeidsliv ønsker å ta tak i relevante spørsmål som rører seg på den politiske agendaen. Vi vil skape en plattform for en faktabasert, saklig og interessant debatt der ulike stemmer kommer til orde og bringer samtalen videre.
Allerede i begynnelsen av 1990-årene lanserte regjeringen begrepet «arbeidslinja», hvor tanken var at alle i yrkesaktiv alder som kan arbeide, har en plikt til å gjøre det, mens trygder er forbeholdt dem som ikke kan arbeide. Kort oppsummert; det skal lønne seg å arbeide fremfor å leve av offentlige ytelser.
Det skapte debatt da Oslos byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester Rina Mariann Hansen (Ap) gikk ut i media og mente at arbeidslinja i sosialpolitikken er utdatert.
Vi i Altinget Arbeidsliv har derfor invitert inn sentrale stemmer fra det politiske miljøet, organisasjoner, akademia og næringslivet for å belyse spørsmålet «Har arbeidslinja blitt et skjellsord?».
Andre innlegg i stafetten
- 15. juni: «La arbeidslinjen bli en velferdslinje», tilsvar til Heidi Nordby Lunde av Elisabeth Thoresen, leder av AAP-aksjonen.
- 13. juni: «Arbeidslinjen er viktig for familien», tilsvar til Bollestad fra arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap).
- 12. juni: «Velferdsstaten og arbeidslinjen trenger hverandre» av arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap).
- 12. juni: «Arbeidslinjen er ikke viktigere enn familien» av Olaug Bollestad, partileder i Kristelig Folkeparti.
- 8. juni: «Arbeidslinjen sikrer ikke alt, men den sikrer verdighet for flest mulig» av Skjalg Stokke Hougen, rådgiver i Civita.
- 5. juni: «Vi får ikke flere arbeidstakere fremover. Så lederne må ta vare på folkene de allerede har» av Kari Østerud, direktør i Senter for seniorpolitikk.
- 2. juni: «Arbeidslinjen hjelper ikke mennesker tilbake til arbeid» av Honoratte Muhanzi, leder for Velferdsalliansen.
- 30. mai: «Kan man pirke i arbeidslinja uten å oppgi målet om arbeid til alle?» av Rina Mariann Hansen, byråd for næring og eierskap i Oslo kommune.
- 30. mai: «Vi står alle på arbeidslinjens skuldre» av Henrik Asheim, stortingsrepresentant og 1. nestleder i Høyre.
- 26. mai: «Er arbeid et onde eller et gode?» av Einar Øverbye, professor i statsvitenskap, OsloMet.
- 26. mai: «Oppgrader til Arbeidslinjen 2.0 – en mer human arbeidslinje» av Kenneth Stien, direktør i Arbeid & Inkludering, NHO Service og Handel.
- 22. mai: «Et forsiktig håp er tent om en ny arbeidslinje» av Mímir Kristjánsson, stortingsrepresentant (R).
- 22. mai: «Velferdsstatens iboende dilemma» av Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant (H).
- 15. mai: «Temperaturen rundt begrepet 'arbeidslinja' har økt» av Pål Behrens, advokat (H) og leder for Arbeidsliv i Finansforbundet.
- 11. mai: «Fra plikt til rett i arbeidslinja» av forbundsleder Mimmi Kvisvik og Hanne Glemmestad (leder av sosionomseksjonen) i Fellesorganisasjonen.
- 8. mai: «Arbeidslinjen handler om mer enn nivået på offentlige ytelser» av Andreas C. Halse, fagsjef i Tankesmien Agenda.
- 4. mai: «Vi er nødt til å gjøre porten til arbeidslivet vid og døren høy» av Nav-direktør Hans Christian Holte.
Blind tro fra Arbeiderpartiet
KrF er ikke fremmed for tro, men Arbeiderpartiets blinde tro på at får vi bare foreldrene raskt nok ut i arbeid, så blir alt bra, har jeg fått litt nok av. Jeg har sett meg lei av at Ap skal fortelle familiene hva som er bra for dem, for familier er forskjellige og skal selvsagt ha valgfrihet til å leve forskjellig.
Familiene er ikke et mål for å nå arbeidslivsmål. Det viser seg at er fryktelig vanskelig for Ap å forstå.
Arbeiderpartiets politikk er å skape så rigide ordninger at foreldre ikke kan ta litt ekstra tid til barna sine. Hele poenget er jo at familiepolitikk ikke er arbeidspolitikk. Familiene er ikke et mål for å nå arbeidslivsmål. Det viser seg at er fryktelig vanskelig for Ap å forstå. KrF mener det er på tide å snakke om mer enn arbeid og penger som verdier, men verdien av å se hverandre og ha tid til det viktigste.
Hvis vi skal snakke om tro, så tror jeg på tid til hverandre og at noen ting i livet er viktigere enn jobben. Mjøs Persen viser i sitt innlegg at hun er mest opptatt av tiltak som får foreldre ut i arbeid, slik at samfunnet skal gå rundt. Det er her jeg mener de sosialdemokratiske skylappene blir krevende, for ethvert menneske og enhver families tid til hverandre er et mål i seg selv.
Derfor vil KrF styrke, ikke styre familiene. Familier er forskjellige, og barn er forskjellige. De har ulike hverdager, varierende økonomi og forskjellige behov. KrF kan ikke love at alle familiene får en knirkefri hverdag, men vi vil gjøre det vi kan for å gjøre den enklere.
Alle skal vel ikke være like?
Alle partier er enige i at vi må legge til rette for at folk har en jobb. Skatteinntekter er viktig for å finansiere velferden vår. Det at småbarnsforeldre prioriterer barna når de er små, velter ikke velferdsordningene våre, men det gir familier ro og tid med hverandre. Det bygger et velferdssamfunn.
Arbeiderpartiet snakker om like muligheter for alle, men det betyr vel vitterlig ikke at alle skal være like?
Derfor vil jeg bidra til at familienes valgfrihet styrkes, blant annet gjennom å fortsatt ha en kontantstøtte, slik at foreldre selv kan velge å bli hjemme med barnet sitt litt lengre. Kontantstøtten KrF ønsker vil gi foreldrene som ikke føler at barnet sitt er klar for barnehage, en mulighet til å utsette barnehagestart et år.
Arbeiderpartiet snakker om like muligheter for alle, men det betyr vel vitterlig ikke at alle skal være like? KrF går til valg på å skape tid til det viktigste. Det betyr at vi fortsetter vår kamp for å sikre foreldre og barn tid sammen.