Leder i Samfunnsviterne: Debatten sporer av med politiske slagord
Problemene med arbeidslinjedebatten er at den gjøres om til et spørsmål om man er for eller mot arbeid og en fungerende velferdsstat. Da unnlater vi å diskutere hva som faktisk kunne bidratt til større arbeidsdeltakelse, skriver Samfunnsviternes leder, Espen Nordgård Jakobsen, i et tilsvar til Civita-rådgiver Skjalg Stokke Hougen.
Espen Nordgård Jakobsen
Leder, SamfunnsviterneRådgiver i Civita, Skjalg Stokke Haugen skriver i debattstafetten om arbeidslinjen den 8. juni 2023 at problemene for velferdsstaten «oppstår når personer kun krever sin rett, uten å gjøre et forsøk på å gjøre sin plikt.» Samfunnsviterne mener dette utsagnet illustrerer utfordringene både med arbeidslinjen og debatten om den.
Problemene med arbeidslinjedebatten er at den gjøres om til et spørsmål om man er for eller mot arbeid og en fungerende velferdsstat. Da unnlater vi å diskutere hva som faktisk kunne bidratt til større arbeidsdeltakelse, til tross for helsesvikt.
Problemene med arbeidslinjedebatten er at den gjøres om til et spørsmål om man er for eller mot arbeid og en fungerende velferdsstat.
Espen Nordgård Jakobsen
Leder, Samfunnsviterne
En polarisert debatt om arbeidslinja kommer ikke bare i veien for en konstruktiv diskusjon om formålstjenlige virkemidler og effektiv bruk av fellesskapets ressurser, men bidrar til stigmatisering av syke mennesker og økende mistillit til velferdsstaten og mellom grupper i befolkningen.
Problemet med arbeidslinjen er ikke målet om at flest mulig skal være i arbeid eller at det skal lønne seg økonomisk å jobbe. Problemet er premissene og virkemidlene. Problemet er at den ikke er tuftet på forskningsbasert kunnskap om hva som fremmer og hemmer arbeid, men på retorikk og politiske slagord.
Stokke Hougen sier at «Arbeidslinjen tilsier at velferdsytelser skal utformes slik at de stimulerer folk til å arbeide fremfor å leve på trygd eller sosialhjelp.»
ltinget Arbeidsliv ønsker å ta tak i relevante spørsmål som rører seg på den politiske agendaen. Vi vil skape en plattform for en faktabasert, saklig og interessant debatt der ulike stemmer kommer til orde og bringer samtalen videre.
Allerede i begynnelsen av 1990-årene lanserte regjeringen begrepet «arbeidslinja», hvor tanken var at alle i yrkesaktiv alder som kan arbeide, har en plikt til å gjøre det, mens trygder er forbeholdt dem som ikke kan arbeide. Kort oppsummert; det skal lønne seg å arbeide fremfor å leve av offentlige ytelser.
Det skapte debatt da Oslos byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester Rina Mariann Hansen (Ap) gikk ut i media og mente at arbeidslinja i sosialpolitikken er utdatert.
Vi i Altinget Arbeidsliv har derfor invitert inn sentrale stemmer fra det politiske miljøet, organisasjoner, akademia og næringslivet for å belyse spørsmålet «Har arbeidslinja blitt et skjellsord?».
Andre innlegg i stafetten
- 16. juni: «Det er alltid et men med Arbeiderpartiet», tilsvar til arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap) fra KrF-leder Olaug Bollestad.
- 15. juni: «La arbeidslinjen bli en velferdslinje», tilsvar til Heidi Nordby Lunde av Elisabeth Thoresen, leder av AAP-aksjonen.
- 13. juni: «Arbeidslinjen er viktig for familien», tilsvar til Bollestad fra arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap).
- 12. juni: «Velferdsstaten og arbeidslinjen trenger hverandre» av arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap).
- 12. juni: «Arbeidslinjen er ikke viktigere enn familien» av Olaug Bollestad, partileder i Kristelig Folkeparti.
- 8. juni: «Arbeidslinjen sikrer ikke alt, men den sikrer verdighet for flest mulig» av Skjalg Stokke Hougen, rådgiver i Civita.
- 5. juni: «Vi får ikke flere arbeidstakere fremover. Så lederne må ta vare på folkene de allerede har» av Kari Østerud, direktør i Senter for seniorpolitikk.
- 2. juni: «Arbeidslinjen hjelper ikke mennesker tilbake til arbeid» av Honoratte Muhanzi, leder for Velferdsalliansen.
- 30. mai: «Kan man pirke i arbeidslinja uten å oppgi målet om arbeid til alle?» av Rina Mariann Hansen, byråd for næring og eierskap i Oslo kommune.
- 30. mai: «Vi står alle på arbeidslinjens skuldre» av Henrik Asheim, stortingsrepresentant og 1. nestleder i Høyre.
- 26. mai: «Er arbeid et onde eller et gode?» av Einar Øverbye, professor i statsvitenskap, OsloMet.
- 26. mai: «Oppgrader til Arbeidslinjen 2.0 – en mer human arbeidslinje» av Kenneth Stien, direktør i Arbeid & Inkludering, NHO Service og Handel.
- 22. mai: «Et forsiktig håp er tent om en ny arbeidslinje» av Mímir Kristjánsson, stortingsrepresentant (R).
- 22. mai: «Velferdsstatens iboende dilemma» av Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant (H).
- 15. mai: «Temperaturen rundt begrepet 'arbeidslinja' har økt» av Pål Behrens, advokat (H) og leder for Arbeidsliv i Finansforbundet.
- 11. mai: «Fra plikt til rett i arbeidslinja» av forbundsleder Mimmi Kvisvik og Hanne Glemmestad (leder av sosionomseksjonen) i Fellesorganisasjonen.
- 8. mai: «Arbeidslinjen handler om mer enn nivået på offentlige ytelser» av Andreas C. Halse, fagsjef i Tankesmien Agenda.
- 4. mai: «Vi er nødt til å gjøre porten til arbeidslivet vid og døren høy» av Nav-direktør Hans Christian Holte.
Pisk får ikke flere i jobb
Det finnes mye forskning som tilsier at pisk ikke bidrar til å komme i arbeid, selv om man er motivert. Det må andre insentiver til for å mobilisere ressurser og avklare mulighetene i arbeidslivet.
Ideen om at syke mennesker kan stimuleres til arbeid med lave ytelser, forutsetter at det ikke er helsen, men viljen og motivasjonen som er problemet. Det ligger også en forutsetning her om at uføreytelser kan velges for den som ikke er motivert nok. Men vi har verken valgfrihet eller et tillitsbasert system, slik Stokke Hougen hevder.
En polarisert debatt om arbeidslinja kommer ikke bare i veien for en konstruktiv diskusjon, men bidrar til stigmatisering av syke mennesker og økende mistillit til velferdsstaten og mellom grupper i befolkningen.
Espen Nordgård Jakobsen
Leder, Samfunnsviterne
Ytelsesnivåer som er så lave at folk presses ut i fattigdom, er ikke egnet til å stimulere eller fremme arbeidsdeltakelse. Det er et faktum at fattigdom båndlegger alle ressurser. Kombinasjonen av helsesvikt, kampen for å overleve, økonomisk utrygghet og, for mange, en årelang navigering mellom helsevesen, Nav og ulike støtteordninger, etterlater ingen restarbeidsevne. Det etterlater heller ingen verdighet.
Dersom velferdsytelsene derimot er tilstrekkelige og forutsigbare, kommer raskt og koordinert på plass og innvilges for å dekke realistiske perioder med behandlings-, utrednings- og kvalifiseringsløp, kan kreftene legges et annet sted enn på bekymringene for å ha mat på bordet og tak over hodet.
Virkemidlene må utvikles
Syke mennesker trenger støtte, bistand og trygghet for å kunne komme tilbake til et egnet arbeid. Det ligger gode intensjoner bak hjelpeapparatet i dag, men Samfunnsviterne stiller spørsmål om virkemidlene fungerer hensiktsmessig til å skape nødvendig trygghet og forutsigbarhet.
Retten til deltid må være like selvsagt som retten til heltid.
Espen Nordgård Jakobsen
Leder, Samfunnsviterne
Virkemidlene og arbeidsmetodene må utvikles slik at både Nav, helsevesenet og syke arbeidstakere kan fokusere på det som er viktig for å bedre helsen og arbeidsevnen. For noen vil det være å ha et langsiktig perspektiv på behandling og koordinerte tiltak, tilpasset den enkeltes behov og muligheter.
Noen mennesker er så syke at de i lang tid eller aldri mer er i stand til å jobbe. Andre kan ha en delvis restarbeidsevne som kan stimuleres gjennom å tilføre faktiske stimuli, for eksempel at Navs ressurser omdisponeres fra saksbehandling til reell oppfølging og veiledning.
Retten til deltid må være lik som retten til heltid
Tilgang til deltidsarbeid er en forutsetning for utnyttelse av arbeidsevnen som nå er ytterligere redusert gjennom innstramming i adgangen til deltid. Samfunnsviterne mener at retten til deltid må være like selvsagt som retten til heltid.
Skal vi komme videre, må vi ha en saklig debatt hvor tilstrekkelig livsgrunnlag, kontrollhensyn, stimulerende tiltak, effektiv ressursbruk, brukervennlighet, rettssikkerhet og velferdsstatens økonomiske bæreevne vurderes særskilt, før de veies mot hverandre og kan munne ut i en arbeidslinje som både sikrer arbeid og velferd, individer og samfunnsøkonomi.
Skal vi komme videre, må vi ha en saklig debatt.
Espen Nordgård Jakobsen
Leder, Samfunnsviterne