Concito: Klimatoppmøtet COP27 er i gang – men flere kriser danner dystert bakteppe

Når over 100 stats- og regjeringssjefer fra hele verden samles i den egyptiske badebyen Sharm el-Sheikh ved Rødehavet mandag, er formålet å gjenopplive klimahandling på øverste politiske nivå.

Det som egentlig burde ha vært en mellomperiode i den stadig lengre COP-tidslinjen, har nemlig blitt et viktig møte i den globale klimakampen. Selve den formelle forhandlingsdagsordenen bærer preg av at det kun er forventet noen få større vedtak i år.

Men bakteppet for toppmøtet er en global polykrise, der kombinasjonen av stadig eskalerende klimakonsekvenser, inflasjon, matkrise, energikrise, et akselererende tap av biologisk mangfold, økende gjeld i mange land, forventninger om en kommende resesjon og ikke minst krig og geopolitiske spenninger har ført til at klimaendringene mange steder har måttet finne seg i en plass i det politiske baksetet.

Vinduet for 1,5-gradersmålet er i ferd med å lukke seg

Det er på tross av at det bare er et snaut år siden verden lovte å heve ambisjonsnivået på COP26 i Glasgow for å holde liv i Parisavtalens 1,5-gradersmål.

Og til tross for at vinduet for alvor er i ferd med å lukke seg, som FNs miljøprogram UNEP i samarbeid med Concito senest har understreket i Emissions Gap Report 2022.

Vi kan ikke lenger nøye oss med små, trinnvise skritt fremover

Jens Mattias Clausen

Vi kan ikke lenger nøye oss med små, trinnvise skritt fremover. Situasjonens alvor krever transformasjon i alle sektorer i alle land samtidig.

2022 har også vært preget av ekstremt vær, som har herjet over hele kloden. Mens Kina og Europa har vært opplevd historisk tørke, har en tredjedel av Pakistan stått under vann. Listen er lang, og det blir verre herfra.

I en slik situasjon finnes det selvfølgelig ikke noe «mellom-COP». Det er nå verdens ledere må se hverandre i øynene og vise at de kan samarbeide. At de er villige til både å sette de nødvendige målene og ikke minst handle på målene som de allerede har satt.

Fra ord til handling

Nettopp det sistnevnte – det vil si, å oversette ord til handling – er et viktig tema på årets COP, som blant annet har fått navnet «implementerings-COPen».

Det høres kanskje halvkjedelig ut, men poenget er at mange land, og for så vidt også andre aktører som selskaper og finansinstitusjoner, etter hvert har lovet en rekke fremskritt.

Bildet blir straks mer brokete når det gjelder å sette planene ut i livet.

Det er nå verdens ledere må se hverandre i øynene og vise at de kan samarbeide

Jens Mattias Clausen

Det har også vært et av Concitos kardinalpunkter i Danmark. Det er fornuftig å øke de danske klimamålene i eksempelvis 2030, men den diskusjonen må bygges på et grunnleggende fokus på å nå 2025-målene i første omgang. Hvert tonn teller, spesielt på kort sikt.

I COP-regi handler implementering også om å leve opp til de beslutningene som allerede er tatt.

Og da det i Glasgow ble besluttet at alle land skulle heve ambisjonsnivået i tråd med 1,5-gradersmålet, er det selvsagt skammelig at kun 24 land har lagt nye eller oppdaterte klimaplaner på bordet siden den gang.

Den svikten vil man måtte håndtere i Sharm El-Sheikh, og det er også ventet at flere land vil komme ut av busken underveis. Med de nåværende nasjonale klimaplanene er man på vei mot en temperaturøkning på 2,4 til 2,6 graders dersom de alle implementeres.

Solidaritet med de mest sårbare blir avgjørende

COP27 er imidlertid ikke bare en implementerings-COP. Det er også en «African COP». Kontinentet som står for cirka 3 prosent av de globale CO2-utslippene, men som rammes uforholdsmessig hardt av konsekvensene.

Det betyr at tradisjonelle u-landstemaer som tilpasning, finansiering og særlig «loss and damage» vil spille en helt sentral rolle i år.

«Loss and damage», eller tap og skader som det i direkte oversettelse heter på norsk, beskriver klimakonsekvensene som man ikke uten videre kan tilpasse seg.

Her har u-landene dannet felles front i kravet om en ny institusjon under FNs klimaforhandlinger, som spesifikt skal sørge for at det blir finansiering tilgjengelig for å håndtere tap og skader.

Det har så langt vært en «rød linje» for de rike landene, men vi har sett en oppmykning den siste tiden. Det er også på høy tid. Problemer er høyst reelt, og spesielt de mest sårbare landene trenger hjelp til å håndtere konsekvensene av et problem de selv ikke har skapt.

Man kan neppe forvente en avgjørelse allerede i Egypt, så i første omgang handler det om at de rike landene sender et politisk signal om at de hjelpe økonomisk, kombinert med en prosess som skal levere en konkret løsning.