Nato 75 år: En feiring i krigens skygge?

Neste år den 4. april fyller Nato 75 år, men selve feiringen skal ikke skje før tidlig i juli i Washington DC. Onde tunger hevder at dette skyldes at den amerikanske presidenten Joe Biden ønsker drahjelp med tanke på presidentvalget i november 2024. 

Imidlertid må man ikke glemme Russlands krig mot Ukraina. Et Nato-toppmøte med positive ringvirkninger for Bidens valgkamp vil kreve at situasjonen på bakken i Ukraina har endret seg ganske mye mer til Kyivs fordel enn slik det ser ut nå i november 2023.

Det haster veldig med tilstrekkelig støtte til Ukraina slik at en mer gunstig geopolitisk tilstand faktisk kan oppnås ganske tidlig på sommeren 2024. Helt uavhengig av presidentvalgkampen i USA vil dette være maktpåliggende å oppnå også for Nato. Det er dessverre god grunn til å frykte at denne tankegangen ikke er tilstrekkelig fremtredende i Natos hovedsteder; for hvordan vil markeringen av 75-årsdagen måtte utformes hvis Russland fortsatt holder krigen gående, og kanskje sågar har hatt noe fremgang?

Begge sider har kjørt seg fast

Den første november publiserte Ukrainas forsvarssjef general Zaluzhnyji en lengre artikkel i The Economist der han påpeker at krigen har nådd en fase der fronten i stor grad ligger fast. Han sammenligner situasjonen med Første verdenskrig, en krig der den militærteknologiske utviklingen over flere år favoriserte stridsformen forsvar og som en konsekvens av dette fikk vi det som ble kalt Vestfronten, en forsvarslinje som begge sider slet med å flytte på og hvor tapene var svært omfattende. Denne linjen strakte seg over ca. 700 fra Flandern og ned til den sveitsiske grensen. Til sammenligning er frontlinjen i Ukraina betraktelig lengre, ca. 1000 km.

Den ukrainske forsvarssjefen påpeker også at Russland har store ressurser og ikke må undervurderes. Han skriver blant annet at selv han er blitt overrasket over hvor «billig» et russisk menneskeliv er, et totalt fravær av moralske og etiske vurderinger på alle nivåer i det russiske statssystemet, også når det gjelder sin egen befolkning. De siste omfattende russiske angrepene mot Avdijivka bekrefter det undertegnede skrev her på Altinget om at Russland ikke har noen som helst tanker om å avslutte krigen. Åpenbart har Russlands president Vladimir Putin gitt ordre om at mer ukrainsk territorium skal okkuperes uten hensyn til tap av russiske soldater. 

I praksis betyr dette at vi kan stå overfor en langvarig uavsluttet krig i Europa der Russland fortsetter den ulovlige okkupasjonen av deler av Ukraina på ubestemt tid. Det store spørsmålet er selvfølgelig hva som må gjøres fra vestlig side for at de ukrainske styrkene igjen skal komme på offensiven i stor skala.

Arne Bård Dalhaug
President, Norges Forsvarsforening, seniorrådgiver Atlanterhavskomiteen

Det er ikke vanskelig å være enig med den ukrainske generalens vurdering av situasjonen, nemlig at begge sider har kjørt seg fast. Undertegnete skrev allerede i april 2022 at ingen av partene hadde noen umiddelbar måte å vinne krigen på, og videre at det var realistisk å regne med at Russland kunne ende opp med å okkupere noe mer ukrainsk territorium enn før 24. februar. Frem til Russland startet storkrigen i februar for snart to år siden hadde Moskva ulovlig okkupert Krim og deler av det ukrainske området Dombas helt siden 2014.

Tar vi på oss de strategiske brillene har frontlinjen i realiteten allerede ligget fast siden november i fjor, det vil si etter at russerne trakk seg ut av Kherson. I likhet med Første verdenskrig pågikk kampene noen måneder før fronten «frøs» til. I praksis betyr dette at vi kan stå overfor en langvarig uavsluttet krig i Europa der Russland fortsetter den ulovlige okkupasjonen av deler av Ukraina på ubestemt tid. Det store spørsmålet er selvfølgelig hva som må gjøres fra vestlig side for at de ukrainske styrkene igjen skal komme på offensiven i stor skala.

Vesten må levere nok av alt som trengs

General Zaluzhnyji har anført fem områder som vil være av spesielt stor viktighet; luftmakt (kampfly, droner og luftvern), elektronisk krigføring, evne til å kontrabeskyte russisk artilleri, mer avansert mineryddeutstyr og oppbygging av større reservestyrker. Dette kan bare skje ved at Vesten, og særlig USA, er i stand til å levere nok av alt som trengs.