Stiftelsen SOR svarer Bovim: Medlidende fordommer er en trussel mot bærekraftige velferdstjenester

Et pennestrøk over menneskerettighetene 

Denne debatten ble for alvor satt på agendaen av Altinget under Arendalsuka. Først skriftlig, og deretter i en direktesendt debatt om den såkalte yngreomsorgen. 

La meg sitere Helge Eide, områdedirektør for samfunn, velferd og demokrati i KS, fra debatten i Arendal:

«Det må bli noen endringer i praksis på en eller annen måte, men som ikke berører grunnleggende behov hos den enkelte – for det skal og må selvfølgelig det offentlige dekke. La meg trekke frem et konkret eksempel: Når man har bofellesskap hvor 5–8 beboere har egne leiligheter med fellesareal, skal man da kreve at det skal være en rettighet at kommunalt betalt hjelp skal sørge for at de får sin egen middag hver eneste dag i uken, eller kan man akseptere at man lager middag i fellesskap?» (Innleggsforfatterens utheving, red.anm.)

For det første skulle man tro at en områdedirektør, som i kraft av sin stilling faktisk representerer alle norske kommuner, hadde en bedre problemstilling å slenge på bordet enn eksemplet om hvorvidt man skal tilby felles måltider eller ei. Denne debatten handler ikke om tilgang på måltider og hvordan disse kan organiseres, men om vi skal bygge opp igjen institusjonene for de av oss med hjelpebehov i hverdagen. Måltidsargumentet vitner også om en snever, og til dels degraderende forståelse av folka det faktisk gjelder, som om de er én homogen gruppe, og undergraver alvorligheten i sakens harde kjerne. 

For det andre eksisterer menneskerettighetene for nettopp å sikre at våre grunnleggende behov blir ivaretatt. Da er det interessant at Eide påpeker at de grunnleggende behovene ikke skal berøres, samtidig som KS mener at funksjonshemmedes menneskerettigheter (eller konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)) ikke gjelder for norske kommuner. Å mene at grunnleggende behov ikke skal rokkes ved, og samtidig fronte en organisasjon som mener noe annet, blir i all beskjedenhet dobbeltmoralsk og høyst umusikalsk. 

Å mene at grunnleggende behov ikke skal rokkes ved, og samtidig fronte en organisasjon som mener noe annet, blir i all beskjedenhet dobbeltmoralsk og høyst umusikalsk.

Linn Løvlie Slette
Spesialrådgiver, Stiftelsen SOR

Se heller til de som tenker nytt

Jeg vil nødig undergrave utfordringene vi står overfor på feltet, for de er store og komplekse, og debatten om prioriteringer og de smarte løsningene tvinges frem, men vi må ikke legge stein til byrden eller basere debatten på feil premisser. 

Og uansett hva KS måtte mene, gjelder altså CRPD for alle norske kommuner, og det kommunale selvstyret kan ikke fri seg fra slike internasjonale forpliktelser. Ei heller skal vi fundere tjenestene på medlidenhet. Det undergraver både kompetansen ute i feltet, men også de individuelle og komplekse behovene hver enkelt borger har i et livsløpsperspektiv. 

Vi må ikke legge stein til byrden eller basere debatten på feil premisser.

Linn Løvlie Slette
Spesialrådgiver, Stiftelsen SOR

Med det in mente må vi heller se til de kommunene som faktisk legger konvensjoner og faglige føringer til grunn i sin tjenesteutvikling, for å møte utfordringene vi vet kommer i årene fremover. Disse kommunene er premissleverandører for gode og nytenkende tjenester uten medlidenhet som grunnleggende verdi. Vi kan for eksempel se til kommuner som utvikler strategier og temaplaner i henhold til forskningsbaserte faglige rammeverk, juss og grunnleggende rettigheter. Med 2030 i sikte legger disse kommunene ut godt polstrede flytebrygger med det mål om å tilby så gode tjenester som mulig – i visshet om at det kan bli litt sjø på veien mot målet. 

Det er disse tjenesteleverandørene som til slutt vil sitte med nøkkelen til den bærekraftige morgendagen. Det er disse aktørene vi må lytte til og lære av.