En tredje krigsvinter i Ukraina – det trengs en ny vestlig strategi

Kriger som varer lenge, har ofte sett oppturer og nedturer – for begge sider. Det er særlig nærliggende å minne om Koreakrigen der krigslykken skiftet stort mer enn en gang. I desember 1941 stod tyske styrker inne i forstedene i Moskva og Pearl Harbor var en katastrofe for USA. Likevel, begge tapte til slutt krigen fullstendig og ble okkupert av seiersmaktene. Dette nevnes for å minne om at ingen vet om krigen i Ukraina slutter neste år eller om den vil vare i flere år til – vi vet ikke hvor i krigen vi er.

Det passer ikke å kalle dette en frossen konflikt for det pågår omfattende kamper hele tiden. Ingen tenker på første verdenskrig som en frossen konflikt heller. Likevel, frontlinjen, som målte ca. 700 km, lå i store trekk fast mellom tre og fire år. Imidlertid, noen av de største slagene i verdenshistorien fant sted på Vestfronten, men de førte aldri til noen større gjennombrudd.

Dette har vært bildet det siste året også i Ukraina. Den ukrainske forsvarssjefen Valerij Zaluzjnyj har gjentatte ganger pekt på de mange likhetene med første verdenskrig. Det overordnete ved situasjonen er at den teknologiske utviklingen nå favoriserer defensiven (forsvarsstriden) langt mer enn offensiven (angrepsstriden). Teknologien, bl.a. droner, gjør at begge parter i stor grad kan se hva den andre holder på med. Blir du oppdaget blir du også beskutt. Dette hemmer selvsagt mulighetene for både ukrainske og russiske offensiver.

Hendelser langt fra frontlinjen kan avgjøre

Sir Michael Howard, en av de mest kjente krigshistorikere noensinne, påpekte ofte at kriger ble tapt eller vunnet som en konsekvens av hendelser som fant sted langt borte fra frontlinjen. Dette gjelder i særlig grad Ukrainas forsvarskamp. Ukraina har hatt en del viktige fremganger i året som har gått, den russiske marinen er påtvunget en begrenset operasjonsfrihet i Svartehavet, korneksporten har tatt seg opp noe og EU har igangsatt medlemsforhandlinger. 

Allerede nå, ett år før Trump eventuelt igjen blir amerikansk president, hefter det usikkerhet ved hva slags rolle USA kommer til å spille i Ukraina, og i realiteten om landet vil fortsette å opprettholde den verdensorden som Washington etablerte i kjølvannet av andre verdenskrig.

Likevel, for ett år siden så situasjonen lysere ut. Allerede nå, ett år før Trump eventuelt igjen blir amerikansk president, hefter det usikkerhet ved hva slags rolle USA kommer til å spille i Ukraina, og i realiteten om landet vil fortsette å opprettholde den verdensorden som Washington etablerte i kjølvannet av andre verdenskrig.

Også EU sliter med å få flertall for hjelpepakker til Ukraina, og det er forventet, basert på valget i Nederland, at ytre høyre ved valget til EU-parlamentet til våren vil styrke seg betydelig.

Konflikten i Midtøsten trekker både ressurser og oppmerksomhet bort fra Ukraina. Presidentvalget på Taiwan i januar vil trolig lede til en videreføring av nåværende selvstendige politiske kurs. Det kan tenkes å føre til øket kinesisk aggresjon, noe som ytterligere vil kunne skyve oppmerksomheten bort fra Europa.

Det ukrainske sommerfelttoget rant ut i sanden uten nevneverdige vinninger, og Europa sliter med å få i gang en skikkelig militærindustri. Det er også mer synlige spenninger mellom Zelenskyj og de militære, noe som er naturlig gitt den påkjenningen krigen er. Ingenting av dette betyr at Ukraina har tapt frihetskampen, men Kyiv er nok kommet dit hvor det kreves en dyptpløyende analyse av krigens strategi for tiden fremover.

Putin er styrket i sin tro på et svakt Vesten

Putin ser nok langt lysere på situasjonen nå enn han gjorde for ett år siden. Han er blitt styrket i troen på at hans oppfatninger om Vesten som svak og uten nødvendig vilje til å støtte Ukraina over tid, er korrekte. Den globale utviklingen oppfattes positiv i Moskva, og selv om økonomien er svekket, går det rimelig greit.

I militærsektoren er en kommandoøkonomi innført, og Russland mottar store mengder artillerigranater fra Nord Korea. De russiske forsvarsverkene har vist seg solide og Moskva har troen på at de kan holde det som er vunnet. Like før jul gjennomførte Putin sin årlige pressekonferanse. En selvsikker Putin slo fast at Russland skal nå alle sine mål i Ukraina og at fredsforhandlinger ikke er på agendaen. Bare en betingelsesløs kapitulasjon fra ukrainsk side er godt nok for Moskva.

Dette har også andre sentrale russiske myndighetspersoner bekreftet. Det vil si at også Russland trenger å tenke nøye over veien videre, og særlig over hvordan mer ukrainsk territorium skal kunne okkuperes. Det vil kreve større russiske offensiver, og slike operasjoner har frem til nå vært lite vellykket.

En selvsikker Putin slo fast at Russland skal nå alle sine mål i Ukraina og at fredsforhandlinger ikke er på agendaen. Bare en betingelsesløs kapitulasjon fra ukrainsk side er godt nok for Moskva.

Situasjonen er at begge parter trenger fremgang på bakken for å kunne nå sine mål, samtidig som en nøktern analyse tilsier at det vil fremstå som vanskelig. Begge land har i denne settingen behov for det som i klassisk teater kalles deux ex machina, dvs. en guddommelig inngripen som løser opp en helt fastlåst situasjon. Opp igjennom historien har dette skjedd oftere på teaterscener enn i virkeligheten. Likevel, trendbrytende hendelser kan aldri utelukkes, f.eks. en uttørking av militær støtte til Ukraina eller et omfattende disiplinært sammenbrudd i de russiske styrkene, slik som i 1917. Den videre analysen bygger på et fravær av deux ex machina.

Ingen større endringer i russisk strategi

Putin ønsker militær fremgang før presidentvalget i mars neste år. Selv om begge sider har begrensninger på artilleriammunisjon, avfyrer Russland daglig mellom fem og syv ganger flere granater enn Ukraina. Russland har den siste tiden gjennomført taktiske offensiver flere steder langs fronten. Det er realistisk å forvente noe russisk fremgang i enkelte områder, men ingen dype gjennombrudd. Det kan heller ikke utelukkes at Russland igjen vil krysse grensen andre steder enn der kampene nå pågår, men det ville kreve en uttynning av tropper langs frontlinjen. Lite tyder på noen større prinsipielle endringer i russisk strategi. 

Leo Tolstoj skrev i sitt monumentale verk «Krig og fred» at de to sterkeste krigerne er tålmodighet og tid.

Leo Tolstoj skrev i sitt monumentale verk «Krig og fred» at de to sterkeste krigerne er tålmodighet og tid. Clausewitz sa at begge parter trenger tid, men det viktige spørsmålet er hvem som har mest fordel av at tiden går.

Begge sitater er relevante for den pågående krigen, og ikke minst Ukrainas strategi fremover. Husk, vi vet ikke hvor i krigen vi er. Men vi vet at sommerfelttoget 2023 ikke oppnådde resultater som endret Kremls strategiske kalkulasjoner omkring krigens gang. De russiske tapene var ikke i nærheten av en slik størrelsesorden at Putin begynte å tenke at krigens ambisjoner måtte oppgis.

Sagt med andre ord, Ukraina og Vesten trenger en strategi som sannsynliggjør at Russland kan påføres flere omfattende strategiske nederlag. Undertegnete har flere ganger tidligere hevdet at i praksis betyr dette at Moskva må tape så store mengder materiell og soldater at det er åpenbart at landet ikke lenger har evne til å erstatte disse. 

Behov for mer av alt

En nøktern analyse tilsier at en fremtidig ukrainsk strategi som viderefører årets sommerfelttog, har små muligheter til å lykkes, særlig fordi Kyiv var ganske langt unna å oppnå avgjørende resultater. Det må i så fall bygges opp en langt større offensiv kapasitet enn det Ukraina rådde over i 2023.

En tilførsel av kampfly er i seg selv ikke nok, og det må frembringes mye mer av alt. Det er et særlig behov for å utvikle taktikk og doktriner relatert til å bryte gjennom store minefelter. Langt mer mineryddeutstyr må sendes til Ukraina. Forsinkelser og usikkerhet rundt fremtidige våpenleveranser må antas å komplisere ukrainsk operativ planlegging og videre medføre at planlagte aktiviteter må utsettes. Mye tyder på at ukrainske myndigheter deler denne oppfatningen, og Zelenskyj har akseptert at nå er en fase med strategisk forsvar nødvendig. Spørsmålet er hvor lenge? 

Forsinkelser og usikkerhet rundt fremtidige våpenleveranser må antas å komplisere ukrainsk operativ planlegging og videre medføre at planlagte aktiviteter må utsettes. 

Det har av noen vært tatt til orde for at Ukraina skal ta seg tid og bygge opp mer militær styrke, dvs. gjennom hele 2024. I praksis vil det si at neste større ukrainske offensiv vil finne sted våren/sommeren 2025. Om Ukraina på det tidspunktet vil kunne ha økt sin kampevne relativt sett i forhold til Russland kan det reises tvil om. Forutsetningen for denne tilnærmingen er jo at Vesten fortsetter å sende mye av alt, og det raskere enn Russland makter å bygge seg opp.

Kerch-stredet er sentralt

Clausewitz introduserte også konseptet «center of gravity», selve tyngdepunktet hvorfra fienden henter sin styrke. Et effektivt angrep rettet mot et slikt tyngdepunkt vil kunne ha store negative ringvirkninger for fiendens videreføring av krigen.

Krimhalvøya i sin helhet peker seg ut i så henseende, men særlig selve broen over Kerch-stredet (Putin’s Weak Link to Crimea, Foreign Affairs, 05.12.2023).

En ødeleggelse av broen før presidentvalget ville også faktisk ramme Russlands strategisk-politiske tyngdepunkt i denne krigen, nemlig Putin selv og hans nærmeste medskyldige. Det ville være å gå på en skikkelig smell for regimet, og noe som ville bli sett på som et strategisk nederlag. 

Krimhalvøya er helt sentral for understøttelsen av den russiske krigføringen i fylkene Kherson og Zaporizhzhia. Også broene ved Henichesk og Chonhar, som knytter Krimhalvøya til det ukrainske fastlandet, bør ødelegges. Å ødelegge broer er ingen enkel oppgave. Dette vil kreve langtrekkende presisjonsstyrte missiler i stort antall, primært amerikanske ATACMS og tyske TAURUS. 

Natt til andre juledag gjennomførte ukrainske flystyrker et vellykket missilangrep mot krigsskipet Novotsjerkassk som lå i havn i Fedosia, mindre enn 100 km fra Kertsj-broen. Skipet, som var fullastet med bl.a. ammunisjon og droner som skulle til fronten sør i Ukraina, ble totalskadet. Igjen viser dette med all tydelighet potensialet som ligger i at Ukraina får levert kampfly og i tillegg nok vestlige langtrekkende missiler med stor sprengkraft. 

Det neste steget i en mer offensiv strategi er å bygge opp den ukrainske forsvarsindustrien til å levere missiler med stor ødeleggelseskraft som kan rekke russisk territorium. Dette er nødvendig siden Vesten legger til grunn at våpenhjelp ikke skal brukes mot mål inne i Russland, noe som er ganske uforståelig gitt at alt Russland mottar fra andre land selvsagt skal brukes mot mål på ukrainsk territorium. En lengre fase med missilangrep på strategiske mål på Krym-halvøya kan skape forutsetninger for en ny omfattende ukrainsk offensiv.

Å ødelegge broer er ingen enkel oppgave. 

Behov for en ny vestlig strategi

Frontlinjen har nå ligget fast mer enn ett år, og i denne perioden har det pågått en utmattelseskrig. Uten at det fra vestlig side utvikles en strategi som legger et følbart press på Putin-regimet er den mest sannsynlige utviklingen en uavsluttet krig i Europa, som kan pågå i lang tid. Dette er en svært lite ønsket utvikling, men er dessverre bare en ekstrapolering fra en situasjon som allerede har eksistert godt over ett år.

Hvis ikke man fra vestlig side erkjenner at det vil kreve en ny strategi og en kraftfull innsats å endre dette, er det uheldigvis all grunn til å anta at Russland bare vil fortsette på ubestemt tid med samme tilnærming til krigen som i dag. Slik situasjonen nå fremstår ser Kreml ingen grunn til å avslutte krigen. All vestlig nøling bygger opp under Putins tro på at NATO og partnere ikke har den nødvendige stamina til å stå i denne krigen like lenge som Russland. Selv om nye våpenleveranser skulle komme til Ukraina er allerede mye skade skjedd på det mentale plan. Putin er styrket i troen på seier. Det vil kreve svært mye å endre denne oppfatningen. Det er alvor og det haster. 

All vestlig nøling bygger opp under Putins tro på at NATO og partnere ikke har den nødvendige stamina til å stå i denne krigen like lenge som Russland.