Ansatte i statsforvaltningen er mest skeptiske til økte offentlige utgifter

De som var mest åpne for økt offentlig pengebruk, var ansatte i offentlig velferdsproduksjon. De fleste jobber antakelig innen utdanning og helse, siden det er her det er flest ansatte.

Offentlig ansatte utgjør altså begge ytterpunktene på denne skalaen, der sentralforvaltningen er mest restriktiv og folk i tjenesteproduksjonen mest åpen.

Folk som ikke er i arbeid, er som nevnt ikke med i undersøkelsen. 

Også når alle offentlig ansatte blir sett under ett, fant ikke forskerne entydig støtte for at offentlig ansatte generelt er mer positive til å øke offentlige utgifter – selv om samme undersøkelse viser at alle de tre kategoriene offentlig ansatte ligger mer til venstre politisk.

– Overraskende og morsomt

– Dette var overraskende for oss og jeg finner det veldig interessant. Vi er ikke kjent med at lignende undersøkelser har tatt for seg ansatte i departementer og direktorater som en egen kategori, sier Bay. Det var Norsk forvaltningspanel, etablert i 2020, som gjorde det mulig å finne empiriske data som til nå ikke har vært tilgjengelig.

– Jeg synes også dette er morsomt i lys av en debatt om sløseri. De privat ansatte er nærmest på linje med offentlig ansatte når det gjelder bruk av offentlige midler, sier hun.

Forskningen er publisert som et eget kapittel i boka Offentlige eller private velferdstjenester? Politiske spenninger og faglige nyanser, utgitt på Cappelen Damm forlag i fjor.

Egeninteresse forklarer ingenting

I tillegg til å utfordre vanlige forestillinger om offentlig ansattes holdninger til offentlig pengebruk, gir undersøkelsen også grunn til å stille noen spørsmål ved vanlige forklaringer på dette.

Hypotesen om at offentlig ansatte er drevet av egeninteresser, får for eksempel ingen støtte.

Det kunne ha forklart at ansatte i offentlig velferdsproduksjon ønsker mer penger til offentlige tjenester. Men når man ser på hva de faktisk prioriterer, er det først og fremst på ytelser at de skiller seg ut – som studiefinansiering, sosialhjelp og uføretrygd. Dette gir ikke særlig flere offentlige arbeidsplasser innen velferdsproduksjon. I synet på helse og utdanning, som de fleste jobber innenfor, skiller de seg ikke vesentlig fra privat ansatte. 

Denne undersøkelsen svekker derfor hypotesen om at offentlig ansatte stemmer for offentlige utgifter ut fra egeninteresse.

– Tesen fra amerikansk statsvitenskap, kjent som the bureau voting model, om at egeninteresser er en dominerende forklaring på offentlig ansattes holdninger, holder ikke helt vann i lys av disse funnene, sier Bay.

Seleksjon og sosialisering

For ansatte i velferdsproduksjon heller Bay til at forklaringen kan ha noe å gjøre med seleksjon.

– Det kan være folk med varme hender og varme hjerter som begynner i disse yrkene, for å si det slik, sier hun, men presiserer at hun ikke har empirisk grunnlag for dette.

Når det gjelder ansatte i sentralforvaltningen, tar de tre artikkelforfatterne til orde for sosialisering som en mulig forklaring.

– Ansatte i sentralforvaltningen skal passe på offentlige budsjetter og optimalisere de budsjettene de får tildelt, samtidig som de også har hensynet til makroøkonomi i bakhodet. Det ligger i stillingen deres å være nøysomme, kanskje mer enn før fordi det har blitt mye oppmerksomhet på at vi må stamme inn. Folk i sentralforvaltningen har jo lest perspektivmeldingen og sånne typer ting. Så det inngår på en måte i sosialiseringen til å bli en god ansatt, at man skal være mer restriktive, sier Bay.

– Men sosialisering er muligens også kombinert med seleksjon. For hvem er det som begynner i sentralforvaltningen; de er kanskje noen nøysomme nerder? spør hun og ler litt.

– Jeg jobbet i Sosialdepartementet i min tid, så jeg identifiserer meg også med den kategorien, legger hun til.

Demografi betyr litt

Andre faktorer som kan forklare litt av funnene er kjønn, alder og utdanning, som samsvarer statistisk med holdning til offentlig pengebruk. På slike områder er det kjente demografiske forskjeller mellom ulike sektorer i arbeidsmarkedet. Offentlig sektor har flere kvinner, flere med høy utdanning og ofte flere eldre. Da forskerne kontrollerte for slike forhold, fant de at forskjellen mellom offentlig og privat sektor ikke lenger var statistisk signifikant – på én av variablene. Det kan bety at demografiske forskjeller utgjør litt, men bare litt av forklaringen.