Når virkeligheten reduseres til en ambisjon

Denne artikkelen ble først publisert i utgave 3/2025 av Stat & Styring, utgitt på Scandinavian University Press. For kilder og fotnoter, se originalartikkel. Lenke nederst i teksten. 

«Tenk på et tall. Donald Trumps magiske matte». Dette var overskriften på en nyhetssak i Aftenposten i sommer.

Saken gjaldt en tale der den amerikanske presidenten presenterte en rekke tall som støttet opp under hans egen politikk, men som det var enkelt å motbevise. «Han bruker ikke tall som en faktisk uttalelse, men som en retorisk forestilling for å selge en ide», sa professor Robert K Rowland, som er ekspert på kommunikasjon.

Også her i Norge kan vi oppleve at politisk retorikk ikke nødvendigvis passer helt med fakta – eller er vridd på en måte som støtter opp under et politisk program. Manusforfatteren til filmen «Ingen kommentar» ble inspirert av nettopp dette. «Det som opptar meg, og som filmen behandler, er ideen om å komme seg unna med strategisk kommunikasjon. Altså, ideen om å kunne manipulere sannheten uten å lyve, men (ved å) si noe som tar oppmerksomheten bort fra der det gjør mest vondt» sa han til Morgenbladet i august 2025. Filmen handler om Sondre Finnes, Erna Solberg og aksjehandel.

Denne typen informasjon kommer som regel ikke fra den nøytrale, faglig baserte forvaltningen. Men i en travel hverdag kan det være krevende å balansere informasjon og kommunikasjon ut fra departementet uten å tråkke litt for langt inn i politikken. Dette er temaet for denne artikkelen.

Formidlingen er viktigst?

Departementene er faglige sekretariater for politisk ledelse. De er ikke politiske sekretariater. Den rollen ivaretas av partikontorene. Det er viktig å holde disse to rollene adskilt, i en stadig mer omfattende mediehverdag.

Departementenes viktigste samfunnsoppgave er, som før, å sørge for at den sittende regjeringens politiske beslutninger blir gjennomført korrekt, på bakgrunn av de beste faglige råd, og i tråd med den politiske hensikten bak beslutningen. Likevel vil onde tunger kunne si at det viktigste ikke lenger er selve gjennomføringen. Det er formidlingen av den politiske beslutningen som er viktigst – og den skjer som regel lenge før arbeidet med gjennomføring er satt i gang.

Embetsverket i departementene har plikt til å formidle saklig, faktabasert informasjon om sine ansvarsområder. Statsråden og politisk ledelse har all mulig rett til å formidle sin politikk ved bruk av politisk retorikk. Enkelt og greit? Nei, ikke alltid. Det som er «faglig» blir fort politikk i et departement, og informasjon om politikk sklir lett over i politisk retorikk, også når det er embetsverket som utarbeider informasjonen.

«Hokken ska’n godblunke tel»? skrev Einar Skjæraasen i visa om det vanskelige valget mellom Kirsti og Kari. I departementet opplevde jeg det ofte som mer nærliggende å godblunke til den politiske ledelsen enn til «folk flest», og dermed kunne det skje at mer ressurser ble brukt på politisk/strategisk kommunikasjon enn på den rent faglige.

Det bør være mulig for de som mottar informasjon fra et departement å skille mellom hva som er faglig korrekt informasjon og hva som er politisk retorikk.

Det er ikke slik at all «faglig» kommunikasjon er korrekt, like lite som all «politisk retorikk» er feil, langt ifra, men jeg skal bruke konkrete eksempler for å illustrere hvor krevende det kan være å balansere i gråsonen mellom faget og politikken når departementet skal informere om sine ansvarsområder.

Lenge før jeg tenkte på å bli byråkrat arbeidet jeg i et reklamebyrå. Jeg var mediekonsulent, og min jobb var blant annet å definere målgrupper for reklame for ulike produkter.

Det å definere målgruppen for South State sigaretter skulle man kanskje ikke tro har så mye med politikk og fag å gjøre.

Men prinsippet er det samme: skal du kommunisere godt må du definere hvem som er målgruppen din.

Målgruppen for forvaltningens faglige informasjon er hele befolkningen. Målgruppen for den politiske retorikk er velgerne, og da fortrinnsvis den delen av velgermassen som kan tenkes å stemme på partiet. Som byråkrat må man aldri glemme at politikeres mulighet til å få gjennomslag for sin politikk er avhengig av stemmer.

Korrekt, fullstendig og sannferdig

Den politisk nøytrale forvaltningens ansvar for korrekt informasjon er omfattende. Informasjonen skal være sann. Sannhet er en av de syv pliktene som alle embetsfolk skal forholde seg til, men som kanskje ikke alle kjenner godt nok til.

Plikten er spesifisert slik: «Sannhetsplikten innebærer at embetsverket ikke selv gir eller bringer videre uriktige opplysninger eller bidrar til at dette skjer. Det samme gjelder opplysninger som ikke nødvendigvis kan sies å være uriktige, men som i en gitt sammenheng kan virke villedende».

Folk flest skal kunne stole på at den informasjonen de får fra forvaltningen er faglig korrekt, fullstendig og sannferdig.

Dette går fint når fag og politikk enten faller sammen eller finner sammen – og det er heldigvis det vanligste. Men situasjoner der det er behov for å «ta grep» eller svare ut angrep kan gjøre det utfordrende å sikre at det som kommer ut fra departementet som offisiell informasjon er korrekt og fullstendig. Slike situasjoner oppstår ofte.

Et eksempel: Senterpartiet (SP) gikk i sin tid til valg på å reversere Solberg-regjeringens domstolsreform, der antall tingretter ble redusert fra 60 til 23. Senterpartiet lovet å gjenopprette alle de 37 tingrettene som var lagt ned, og fikk gjennomslag i Hurdalsplattformen. Det var et politisk begrunnet forslag. Motstanden fra faglig hold var sterk.

I forbindelse med revidert budsjett 2024 foreslo regjeringen imidlertid å gjenopprette bare fem nye tingretter, altså en ganske forsiktig reversering. Forslaget var langt mer på linje med faglige innspill enn SP’s politiske ønsker.

Jeg gikk inn på departementets nettsider for å se hvordan Justisdepartementet, den gang under SP’s ledelse, offisielt informerte om regjeringens beslutning. Ville departementet, altså embetsverket, informere om den faglige begrunnelsen for ikke å reversere fullt ut? Ville de si noe om at Hurdalsplattformens mål om å gjeninnføre strukturen fra før domstolsreformen ikke var faglig anbefalt?

Pressemeldingen har overskriften «Rettsikkerhetsløft for å sikre nærhet til domstolene og god rettssikkerhet i hele landet.»

Deretter lister departementet opp 11 punkter som skal bidra til dette. Punkt 6 er å opprette fem nye tingretter. Denne måten å informere på vil jeg kalle innpakking. Jeg tror Justisdepartementet kunne ha informert befolkningen bedre og mer saklig om dette, også uten å skape problemer for sin politiske ledelse.

Som eksempelet viser kan det være krevende å skille mellom kommunikasjon av regjeringens politikk, som departementet skal bidra til, og politikken til statsrådens parti, som er en sak for partikontoret, og som statsråden selv kan fremme.

Private anliggender

En litt annen, men beslektet, problemstilling er knyttet til de såkalte «skandalesakene», for eksempel Helsedepartementets formidling av saken om forhenværende statsråd Kjerkols masteroppgave.

I et leserinnlegg i februar i fjor tok Mathias Fischer (Medier 24) på bakgrunn av den saken opp det prinsipielle spørsmålet om embetsverkets rolle når statsråden blir angrepet for noe hun har gjort privat og ikke som statsråd.

«Da saken om Kjerkols masteroppgave sprakk … trådte kommunikasjonsstaben i Helsedepartementet til» skriver han, og fortsetter: «Det er ikke embetsverkets jobb å være spinndoktor i helseministerens private skandale».

Bakgrunnen var at Helsedepartementets kommunikasjonsavdeling hadde sendt en e-post til flere redaksjoner, med en anonym uttalelse til støtte for Kjerkol. Innholdet i e-postene ble videreformidlet både av VG, TV 2 og NRK. Slik sett var dette en vellykket manøver fra kommunikasjonsavdelingen. De fikk solgt inn et budskap til støtte for sin statsråd.

Men: Det prinsipielle spørsmålet er hvor langt embetsverkets lojalitet skal strekke seg i en slik sak. Saken hadde i utgangspunktet ingen ting med Helse og omsorgsdepartementet eller helseministeren som statsråd å gjøre. Den hadde med privatpersonen Kjerkol å gjøre. Privatpersonen var fremdeles statsråd, og det var statsråden som ble angrepet for det som Kjerkol hadde gjort privat.

I Håndbok for politisk ledelse står det at statsråden ikke kan instruere embetsverket i rollen som partipolitiker eller som privatperson, Kanskje burde det vært presisert at departementets ressurser ikke skal brukes til å gi bistand til statsråders private problemer.

Flere habilitetssaker skapte også problemer for statsråder på denne tiden. De er annerledes – i spørsmål om statsråders habilitet må fagfolk i departementet eller Lovavdelingen inn og foreta en juridisk vurdering av situasjonen.

I juni 2023 skrev Kulturdepartementet i en pressemelding følgende: «Anette Trettebergstuen har i dag valgt å trekke seg som kultur- og likestillingsminister fordi hun har gjort flere svært alvorlige feil knyttet til habilitet». Her la departementet ikke fingrene imellom. Trettebergstuen var ikke lenger statsråd, i motsetning til Kjerkol.

Dette gjaldt såkalte «skandalesaker». Men det kan knytte seg prinsipielle spørsmål til formidling av ganske regulære saker også.

I januar 2024 holdt samferdselsministeren den såkalte «jernbanetalen» for første gang. Han holdt den samme talen i 2025, og det er interessant å se forskjellen. Therese Sollien kommenterte den første talen i Aftenposten 8 januar 2024 slik:

«Jeg skjønte knapt hva jeg hørte på. Ut av radioen kom samferdselsminister Jon Ivar Nygårds røst. Ordene han brukte var norske. Likevel lød det så underlig … Hele sektoren skal få en bedre punktlighetskultur» sa han. Og ordet «signalfeil» skal ut av språket.»

Overskriften i departementets pressemelding om talen var: «Samferdselsminister Jon Ivar Nygård med lovnad om meir punktlege tog i dei komande åra.» Det er korrekt, statsråden gav et løfte – som klokelig nok ikke var tidsbestemt. Togene skulle gå mer presist og ingen skulle behøve å vente. Dette skulle oppnås ved mer satsing på drift og vedlikehold, og ved kulturendring og bedre samarbeid.

Økt satsing på drift og vedlikehold er helt nødvendig – men i et land med et stadig mer brutalt klima, en nedslitt jernbaneinfrastruktur, et stort etterslep på vedlikehold, og ca 90% enkeltspor mistenker jeg at fagfolk med kunnskap om jernbane ville være varsomme med å love at ingen skal behøve å vente på toget innen overskuelig framtid. I løpet av tiden som er gått siden statsråden gav dette løftet har det heller ikke blitt mer presise tog. Snarere tvert imot.

Likevel gav han dette løftet, og embetsverket formidlet det til alle frustrerte togpassasjerer i dette landet. Var dette politisk retorikk eller var det faglig fundert informasjon?

Taleskrivernes bekymring

Det var nok mest retorikk. I årets jernbanetale var statsråden langt mer realistisk. Det ble ikke mulig å bruke den type politisk spinn etter at alle tog i hele landet ble stående stille i 13 timer første juledag i fjor.

Jernbanetalen leder meg over på fenomenet «taleskriver». Taleskrivere er en del av embetsverket.

En dansk taleskriver, Anita Furu, har skrevet en bok som har den treffende tittelen «Flygtige ord». Hun ble intervjuet i en større artikkel i Morgenbladet i fjor. I det samme intervjuet ble også en norsk taleskriver sitert. Det er interessant å se på forskjellen mellom dem.

Furu er en svært dyktig retoriker, som har formulert en rekke politiske slagord som har vært viktige for danske politikere.

Hun ser på seg selv som en profesjonell byråkrat som gjør akkurat det som andre byråkrater gjør: «Jeg stiller min faglighet til rådighet. Slik andre embetsmenn – økonomer og jurister – stiller sin faglighet til rådighet for den politiker som har fått makten ved demokratiske valg.»

Den norske taleskriveren som ble intervjuet, Birger Emanuelsen, har en helt motsatt vinkling: «… den skrivevirksomheten jeg gjorde for departementet kjentes så grunnleggende i konflikt med hva jeg mener skriving er … taleskriverrollen ble meningsløs fordi jeg følte at jeg brukte mine talenter og mitt språk på å fremføre noe jeg ikke kunne gå god for, noe jeg ikke syntes var sant.»

Også han pekte på at taleskriving er retorisk håndverk, men han hadde av en statsråd blitt pålagt å legge en usann historie inn i en tale for å illustrere et poeng: historien speilet ikke virkeligheten, den speilet en ambisjon om en politisk virkelighet.

«For meg oppsummerer dette det forholdet en del maktpersoner har til virkeligheten og det retoriske laget som ligger rundt virkeligheten» sa han. Han sa opp jobben.

En ambisjon om en politisk virkelighet. Det var vel det som lå i jernbanetalen.

Prosessen beroliger ikke

Som byråkrat i et departement må man være fleksibel. Men hvor går grensen mellom å være fleksibel og å tråkke over grensen og inn i partipolitikken? Min erfaring er at dette definerer statsråden, i hvert fall hvis saken er viktig nok for ham eller henne. Akkurat dette er grunnen til at mange byråkrater er svært varsomme med å stå fast på sin nøytralitet i konkrete situasjoner.

Blir det mange slike saker skyves grensen mellom politikk og administrasjon ytterligere i politisk retning.

For noen år siden ble informasjonssjefen i Samferdselsdepartementet mot sin vilje fratatt sin stilling. Årsaken var at hun ble oppfattet som ikke å ha vært aktiv nok i å følge opp statsrådens ønsker. Saken førte blant annet til en interessant diskusjon om departementets bistand til formidling i gråsonen mellom politikk og fag.

En artikkel i Stat & Styring («Grenser for politikk 7.6.2016) tok opp problemstillingen. Jeg ble intervjuet, og sa at jeg mente at for eksempel embetsverkets bistand til pressemeldinger som inneholder kritikk av tidligere regjeringer er å gå for langt inn i partipolitikken. I slike tilfeller bør kritikken komme som sitat fra statsråden, slik at folk forstår at nå er det partipolitikeren som uttaler seg, mente jeg.

Det mente ikke daværende departementsråd Eivind Dale, som ble intervjuet i den samme artikkelen. Han mente at det er selve produksjonen av pressemeldingen som er avgjørende.

«I en diskusjon for å belyse forholdet mellom politisk ledelse og embetsverk er det som står i pressemeldingen helt irrelevant. Det avgjørende er hvordan prosessen har vært… embetsverket skriver utkast til pressemelding … som går videre til politisk rådgiver eller statssekretær som sammen med statsråden legger til de politiske formuleringene. En prosess som dette er helt ryddig og ordentlig», sa han.

Det han sier er helt riktig. Det er slik det gjøres innenfor departementets trygge vegger. Jernbanetalen er et godt eksempel. Det er klart for alle som er innenfor systemet at dette er en tale der politisk ledelse må ha vært tungt inne i produksjonen, kanskje sammen med en taleskriver.

Men det er jo ikke gitt at togpassasjerene skjønner det. De vet ikke noe om hva som har skjedd ryddig og ordentlig inne i departementet. Jeg mistenker at forsikringen om at den interne prosessen har vært ryddig ikke vil være beroligende hvis den informasjonen de får om at de kan vente seg presise tog viser seg å ikke holde vann – ikke være sann.

Så dilemmaet er der: selv om prosessen er ryddig internt, kan det «etterlatte inntrykket» bli feil.

En lignende problemstilling oppstår når tall og fakta i pressemeldinger vris slik at budskapet også ender opp som politisk vridd.

Et eksempel på det finner vi i Frithjof Søgaards artikkel «Usannheter satt i system». Her siterer han en pressemelding fra Forsvarsdepartementet 18 juli 2015 «Regjeringen har økt forsvarsbudsjettet etter nesten et tiår med flat eller nedadgående budsjettutvikling …», mens faktum var at de norske forsvarsutgiftene hadde en realvekst på 1% i årlig gjennomsnitt i årene 2005 – 2013. Altså en politisk vri til fordel for den da sittende borgerlige regjeringen. Kreativ bruk av tall og fakta og periodisering er ikke uvanlig i departementene ved framlegg av budsjetter, men i dette tilfellet ble den politiske retorikken systematisk vridd over lang tid, som artikkelen dokumenterer.

Valg av ord kan også gi en misvisende fremstilling. I den siste NTP’en (Nasjonal Transportplan) introduseres ordet «utviklingsportefølje». Man må lese dokumentet ganske nøye for å forstå at utviklingsporteføljen er der prosjekter blir lagt for å dø. I Aftenposten 19 mai 2025 kunne alle lese hvilke veiprosjekter Statens Vegvesen vil satse på de neste tolv årene. I Vegvesenets pressemelding står det ganske nøkternt: «Prosjekter som ble flyttet til utviklingsporteføljen i Nasjonal Transportplan er ikke med på listen». «Avviklingsporteføljen» hadde nok vært ærligere, men lite politisk salgbart.

«Mediehverdagen er arbeidshverdagen» slår DFØ fast i rapporten «Departementene i en brytningstid».

Dette kjenner jeg godt igjen fra egen hverdag som departementsråd i Samferdselsdepartementet. Daglig bombarderte jeg fagavdelingene med bestillinger på «flak» og «talepunkter» til bruk for politisk ledelse. Jeg var på ingen måte flink nok til å skjerme mine fagfolk. Tvert imot var det jo ofte de flinkeste som måtte legge ting til side for å formulere talepunkter.

På lag med politikerne

At jeg ikke klarte det kan ha med å gjøre at jeg satt fysisk veldig nær politikerne og kommunikasjonsfolkene i «lukket avdeling». Vi møttes både i møter og over kaffekoppen og ble godt kjent. Det dannet seg lett en slags lagånd. Jeg følte meg ofte mer på lag med politikerne enn mine egne ansatte.

Det er og blir morsommere å diskutere viktige politiske saker med statsråden enn å drive med personalpolitikk, for å sette det litt på spissen. Men jeg var leder for den nøytrale administrasjonen. Jeg kunne vært langt flinkere til å sørge for at det var rom og tid til mer langsiktig arbeid, på tross av presset fra mediehverdagen.

Akutte politiske saker med stor mediedekning er en spesielt stor utfordring. Da ser «folk flest» som regel absolutt ingenting på departementets nettsider, men må ty til kommentariatet og Dagsnytt 18.

Et aktuelt eksempel er «syrinsaken» våren 2025, der statsråd Andreas Bjelland Eriksen torpederte Miljødirektoratets forslag om forbud mot syrin, ved å la seg avbilde inne i en syrinbusk mens han fredet alle landets syringa vulgaris. Jeg gikk samme dag inn på departementets nyhets-side for å se hva embetsverket informerte folk om i den saken. Svaret er ikke overraskende: ingen ting. Slikt overlater man til Lars Nehru Sand.

Når jeg tenker tilbake på mitt liv som departementsbyråkrat, vet jeg at jeg i konkrete situasjoner har videreformidlet politisk retorikk som jeg ikke selv trodde på eller kunne stå for. Jeg skammer meg fremdeles over det. I slike tilfeller burde jeg kanskje gjort som taleskriveren jeg fortalte om og sagt opp jobben min. Men jeg ble på min post.

Til slutt: Det at de tradisjonelle byråkratiske verdiene: likebehandling, nøytralitet, og faglig integritet holdes i hevd er en forutsetning for et fungerende demokrati. Derfor er det nødvendig å forstå hvilke drivkrefter som kan true disse verdiene. Feilinformasjon er en slik trussel. Demokratiet kan ødelegge seg selv hvis tilliten til samfunnets systemer svikter. Det er fullt mulig for et folk å velge seg en diktator. Det kan for eksempel skje om folket blir forført av en ambisjon om en politisk virkelighet. Vi her i Norge er ikke der foreløpig, men de som nå vokter embetsverkets rolle må passe på!

Teksten ble opprinnelig publisert på Scandinavian University Press. Det kan ha vært gjort mindre endringer i teksten, blant annet når det gjelder titler, mellomtitler, bilder og fotnoter.

Hildrum, E. (2025). Når virkeligheten reduseres til en ambisjon. Stat & Styring, 35(3), 48-55. https://doi.org/10.18261/stat.35.3.8

Publisert av Altinget under lisens CC BY 4.0