Kutt ut den skitneste olja – steng Draugen, Brage, Statfjord og Ula

I Dubai ga klimaminister Andreas Bjelland-Eriksen seg selv og resten av verden en marsjordre. På COP28 er verdens land enige om å «transition away from fossile fuels». Nå er det opp til Bjelland-Eriksen å vise hva det betyr. Jeg foreslår at han og regjeringen starter med å ikke hente ut olje med høyere produksjonsutslipp enn verdensgjennomsnittet. 

 Klimaministeren sier selv at norsk politikk er tydelig på at vi skal slutte med olje og gass. Det skulle bare mangle siden verden skal unngå farlige klimaendringer og det forutsetter at verden slutter med fossil energi. Han sier også at «det som skal være igjen de neste tiårene må ha så lave utslipp som mulig», og at «vi må lage gode, konkrete strategier for å bidra til å legge godt til rette for det.» 

Med andre ord skal regjeringens oljepolitikk sørge for to ting samtidig: Å fase ut olje og gass, og at den oljen og gassen som produseres frem til utfasingen skal ha lavest mulig utslipp. Tiltaket Miljøpartiet De Grønne nå foreslår er et steg i riktig retning for begge deler.

Kronargumentet holder ikke

Det globale gjennomsnittet for produksjonsutslipp er omtrent 15 kilo CO2-ekvivalenter (CO2e) per produserte fat olje. Snittet for Norge er på 7,5 kilo. Den påstått rene norske olja har vært et av kronargumentene for å fortsette å øke norsk produksjon av olje og gass, selv om det er kjent at større og mer effektive produksjoner i andre land har langt lavere produksjonsutslipp. 

Det regjeringen sjelden snakker om, er at  flere felt på norsk sokkel langt høyere utslipp enn det globale gjennomsnittet. Som en konkret oppfølging av COP28 og regjeringens egne premisser for norsk oljepolitikk, foreslår derfor Miljøpartiet De Grønne å stenge fire av de skitneste feltene på norsk sokkel: Draugen, Brage, Statfjord og Ula. Alle disse feltene har langt høyere utslipp enn det globale gjennomsnittet på 15 kilo per fat. Med ca. 2,2 prosent av norsk produksjon, står feltene for mer enn 10 prosent av utslippene fra olje- og gassproduksjon i Norge. 

Det regjeringen sjelden snakker om, er at  flere felt på norsk sokkel langt høyere utslipp enn det globale gjennomsnittet. 

Ingrid Liland
Nestleder (MDG)

Stråmannargumentasjon fra Eriksen

Det regjeringsoppnevnte klimautvalget 2050 hadde som mandat å ta utgangspunkt i Stortingets mål om at Norge skulle være et lavutslippssamfunn i 2050. De konkluderte med at alle diskusjoner om utslippskutt først og fremst må ta utgangspunkt i hvilke utslipp vi ser for oss å sitte igjen med i 2050. Det vil være 5-10 prosent av alle dagens utslipp. 

Hvert klimakutt vi ikke tar i olje- og gassindustrien, må tas av noen andre. Bjelland Eriksen og regjeringen prøver å sno seg unna diskusjonen ved å trekke opp stråmannen «vi kan ikke sette en sluttdato». Selv om noen av oss mener sluttdato er klokt, er anbefalingen fra klimautvalget en «strategi for sluttfasen» til olje- og gassindustrien. Den kan regjeringen lage uten sluttdato. Det er en dårlig hersketeknikk fra en sittende statsråd å late som om norsk oljepolitikk kun har to muligheter: sluttdato eller full fres i oljeproduksjonen.

Debatten må nyanseres

Klimadebatten må nyanseres. Her er min invitasjon til en ærligere og mer konstruktiv oljedebatt fram mot neste stortingsvalg: En debatt der regjeringen ikke påstår at valget står mellom å utvikle eller avvikle olje- og gassnæringen. Hvis klimaministeren, i stedet for å gjenta snakkepunkter, går inn i de konkrete veivalgene vi har i klimapolitikken, kan vi få en langt mer konstruktiv debatt. Og, ikke minst, mye mer effektiv klimapolitikk.

Regjeringens største klimatiltak hittil har vært å gå inn for å elektrifisere Melkøya. Det skal kutte 850.000 tonn CO2 i året, i norske regnskap. Det er høyst usikkert om elektrifisering av fossilproduksjon bringer oss mot et nullutslippssamfunn, og tiltaket forutsetter naturnedbygging, store offentlige investeringer og en ytterligere forlenget og utvidet produksjon av fossil energi på Melkøya.