Statens detaljstyring står direkte i veien for lokal innovasjon

Kommunekommisjonen har nettopp levert sin første rapport. Målet er økt bærekraft for kommunene gjennom redusert statlig detaljstyring. Ved å gi større handlingsrom til å tilpasse tjenester utfra lokale forhold, kan ressurser brukes bedre.

Summen av oppgaver som kommunene er pålagt – og de detaljerte forventningene fra staten til hvordan de bør løses – er ikke forenelig med pengene og menneskene kommunene har.

Vi får en sterk økning i antall eldre, økte ressursbehov også hos yngre, økte behov for investering i forsvar og beredskap, klima- og naturkrise og mange utenfor arbeidslivet. Da er dagens varsku-rop fra landets rådhus bare forsmaken på hva vi har i vente.

Mange trekker frem teknologi og digitalisering som viktige innsatser i møte med utfordringene. «Dette fikser vi dere, bare vi tar i bruk litt KI og annen ny teknologi!» Og ja – åpenbart, teknologi kan bidra!

Men vi må se realitetene i øynene – bruk av teknologi er ikke noe sesam sesam.

Trenger nye måter å tenke på

Faktisk har strevet med «gevinstrealisering av digitalisering» gjennom flere år, senest i 2025, toppet lista over KS’ Arbeidsgivermonitors kartlegging av kommunale lederes største utfordringer.

Hvorfor er det så vanskelig? To andre forhold som også scorer høyt i undersøkelsen gir en indikasjon – nemlig «endring av arbeidsprosesser» og «innføring av teknologi».

Hvor ofte har du hørt uttrykket «teknologi er bare et verktøy»? At om vi bare lar fagfolk fra tjenestene styre IKT-folka – og ikke motsatt, bør suksessen være sikret.

Men så enkelt er det ikke. Da blir svaret for ofte ønsker om å arbeide som før, bare med nye IKT-løsninger.

Vanskelige arbeidsprosesser

Ledende innovative virksomheter bruker i stedet teknologi som drivere for radikalt nye måter å møte behov på, der teknologisk mulighetsrom brukes til å skape helt nye tjenester.

Som igjen krever helt nye arbeidsprosesser, nye samhandlingsflater internt, nye ansvar og roller – og fundamentale endringer av organisasjonen. Her står statens detaljstyring direkte i veien for lokal innovasjon og forsterker utfordringen.

Når det er skrevet i stein både hvordan oppgaven skal utføres og hvem som skal løse dem, er ikke handlingsrommet for innovasjon særlig stort.

KS innovasjonsbarometer fra 2025 viser at selv om teknologi vurderes som den fremste fremmeren av innovasjon – vurderes lover og forskrifter som den fremste hemmeren siden de ofte sementerer gårsdagens arbeidsprosesser, utviklet for en analog tid.

Når det er skrevet i stein både hvordan oppgaven skal utføres og hvem som skal løse dem, er ikke handlingsrommet for innovasjon særlig stort.

Helt ny kompetanse

Men det handler ikke bare om for mange regler. For et par år siden gjennomførte KS et større FoU-arbeid – der kommunenes fremste utfordring på teknologi-området ble oppgitt å være «manglende kapasitet og kompetanse».

Det trengs nemlig mange spesialister for drive digital transformasjon, ikke bare at IKT-folk samarbeider med fagfolk fra tjenesten.

Det trengs innovatører, jurister, kompetanse på (innovasjonsvennlige) anskaffelser, informasjonssikkerhet og personvern, arbeidsrett, tjenestedesignere medvirkningsarbeid, gevinstanalyser, organisasjonsmessig redesign, prosjektledere, kompetansekartlegging og rolledesign, virksomhets- og gevinststyring, prosessledelse, systemforvaltning, virksomhetsarkitektur, opplæring og mye mer.

De færreste kommuneorganisasjoner besitter alt dette. Digital transformasjon krever rett og slett at vi samarbeider på nye måter, både internt i kommuneorganisasjonen – med likeverdig komplementær kompetanse - og på tvers av kommunegrenser.

Parallelle systemer

En annen av topp-utfordringene som FoU-en identifiserte, var «fragmenterte digitale tjenester». Da er vi igjen tilbake til kommunekommisjonen.

For den statlige detaljerte sektorstyringen, gir seg direkte utslag i fragmentert digitalisering lokalt. Flommen av lover og forskrifter for hvordan arbeidet skal gjennomføres, vedtak skal fattes og hvordan arbeidet skal dokumenteres og rapporteres på ulike tjenesteområder – må ivaretas gjennom kommunenes fagsystemer og andre digitale verktøy.

På toppen etablerer staten gjerne statlige IKT-systemer som kommunene forventes å ta i bruk. De har sjelden blitt utviklet først og fremst med kommunenes behov for øye. Og med statens IT-systemer følger det sjelden med penger til å finansiere arbeidet som må gjøres lokalt.

Resultatet blir for ofte teknisk implementering uten at løsningene tas fullt ut i bruk etter hensikten. Da er risikoen høy for at de ønskede gevinstene uteblir.

Det finnes lyspunkter!

Det er velkjent at sektorlovgivingen gjør det svært krevende å levere på forventningene om helhetlige og sammenhengende tjenester, enten de leveres digitalt eller av mennesker. Men det bidrar også til en svært kompleks lokal digital hverdag der teknologien i seg selv er vanskelig å forvalte, og der systemene er lite fleksible og tilpasningsdyktig for lokale forhold. Dermed blir IKT-løsningene i seg selv barrierer for innovasjon og gevinstrealisering.

Men – det finnes utrolig mange lyspunkter!

KS har fått et viktig nasjonalt samordningsoppdrag av medlemmene på digitaliseringsområdet, og kommuner og fylkeskommuner samarbeider langt mer enn tidligere.

Kommunene jobber sammen

Eksempelvis er det over 200 kommuner som har startet arbeidet med anskaffelse av nye journalløsninger innen helse, mange med utgangspunkt i kommunal sektors felles rammer og anbefalinger til hvilke forventninger de nye løsningene bør innfri. Og det beste - over 80 % av kommunene anskaffer i samarbeid med andre – de fleste i store fellesprosesser. Dermed deler man ikke bare på kostnadene ved anskaffelsen, men kan også samarbeide om innføring av løsningene, hvordan man kan hente gevinster men også i videreutvikling og forvaltning av løsningene. Her har Helsteknologiordningen gitt viktige stimuli til samarbeid.

I den nasjonale digitaliseringsstrategien legges det stor vekt på samarbeid mellom stat og kommune, der prinsipper for samarbeidet er likeverdighet og reell innflytelse, representativitet og involvering hele veien. Med KS Digital har vi også fått et potent instrument til å etablere ikke bare felles løsninger i kommunal sektor, men også sammenhengende tjenester mellom stat og kommune.

Dersom kommunekommisjonens arbeid bidrar til både regelrydding og virkemidler for nye måter å løse oppgavene på, se da er det kanskje håp om litt lysere utsikter for både kommuner, statsfinanser men ikke minst innbyggerne i Norge.