Regjeringen satser milliarder på KI. Vi har gjort teknologiomstilling riktig før – det kan vi gjøre igjen

Norge og Europa er i en historisk situasjon. Den geopolitiske uroen tvinger oss til å tenke nytt om teknologisk avhengighet og suverenitet, samtidig som kunstig intelligens åpner muligheter for omstilling vi ikke har sett maken til. Dette er ikke tiden for å velge mellom fart og klokskap. Vi trenger begge deler.

KI Norge, regjeringens nye nasjonale satsing på kunstig intelligens, etableres i 2026 med store forventninger og stort politisk trykk. Det er bra. Kunstig intelligens kan gi radikalt nye svar på velferdsstatens utfordringer.

Mange av dagens tjenester er resultatet av tiår der løsninger er lagt oppå hverandre. KI åpner for spørsmål vi knapt har kunnet stille frem til nå: Burde denne tjenesten se helt annerledes ut? Betjener den faktisk innbyggerne - eller er den utformet med utgangspunkt i systemets logikk og behov?

Gevinster realiseres nemlig ikke av teknologi alene. De kommer når vi er tydelige på hva teknologien skal gjøre for mennesker og samfunn, og når vi utformer løsninger og tjenester i tett samspill med de som skal bruke dem.

KI-satsingen representerer en mulighet vi ikke har råd til å la gå fra oss, men den krever at vi utforsker de teknologiske, menneskelige og organisatoriske mulighetene samtidig fra starten. Ikke utvikle teknologi først og håpe at resten faller på plass.

Så hvordan gjør vi det?

To prosesser må løpe i tandem

Forskning på digitalisering og organisatorisk omstilling peker på noe enkelt, men ofte oversett. Postdoktor Magnus Li ved Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo, beskriver det presist: vellykkede digitaliseringsprosjekter består alltid av to prosesser. Den ene er utviklingen og leveransen av tekniske løsninger — godt etablert gjennom prosjektorienterte metoder, ingeniørlogikk og smidig utvikling. Den andre er det vedvarende, utforskende arbeidet med å forstå og forme organisasjonen og tjenestene som teknologien skal fungere i.

Den første prosessen har veletablerte metoder og verktøy. Den andre – å forstå hvilket problem som faktisk skal løses og hvordan teknologi skal fungere sammen med og forbedre helheten den skal inn i – er langt mindre utviklet og sjeldnere eksplisitt planlagt, finansiert eller ledet.

Digitaliseringsprosesser bør derfor ikke orienteres rundt hva som skal utvikles, men målene for hva vi ønsker å oppnå, og for hvem. Dette krever en annen tilnærming enn tradisjonell digitaliseringslogikk – en som er designet for å lære og justere fra start til slutt. Det gjelder ikke bare på tiltaksnivå, men også strategisk: når ny innsikt tilsier det, må vi være villige til å endre ikke bare løsningen, men også forståelsen av problemet vi prøver å løse – og handle deretter.

Vi har klart det før, men har vi glemt lærdommen?

I 1962 tok en gruppe forskere, ledet av Einar Thorsrud og Fred Emery, initiativet til det som ble kalt Samarbeidsprosjektet LO/NAF (nå NHO) – et program for demokratisering av industrielt arbeid båret frem av trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og staten, som etter hvert ble studert over hele verden. Programmet ga arbeidstakere reell makt over egen arbeidssituasjon: variasjon, læring, beslutningsmyndighet og sosial anerkjennelse ble ikke behandlet som goder, men som rettigheter.

Det var ikke uproblematisk: Både arbeidere som var skeptiske til ledelsesinitierte endringer, og ingeniører som opplevde endringene som en trussel mot sin faglige posisjon, utgjorde reell motstand. Likevel la programmet grunnlaget for arbeidsmiljøloven av 1977 og en nasjonal strategi for humanisering av arbeidslivet. Norge ble et foregangsland for sosioteknisk utvikling - en tradisjon som ble videreført av Kristen Nygaard ved Institutt for informatikk, UiO, pioneren bak participatory design og den skandinaviske skolen for systemutvikling.

Seks tiår senere kan det synes som vi er i ferd med å glemme lærdommen – og nå kommer KI.

Forskningen er tydelig – og Riksrevisjonen bekrefter det

Forskning på teknologiinnføring over 60 år viser et konsistent mønster: prosjekter som behandler organisasjon og mennesker som noe som skal tilpasses i etterkant, underleverer på gevinster. Ikke fordi teknologien er dårlig, men fordi det tekniske og det menneskelige og organisatoriske ikke utvikles i tandem. Å designe det ene uten det andre er å bygge halvt. Riksrevisjonen har dokumentert dette gjentatte ganger i norsk offentlig sektor.

Nyere forskning fra Simula underbygger dette med et tilleggsperspektiv: for at KI-investeringer i offentlig sektor skal gi reell verdi, er ikke teknisk robusthet alene tilstrekkelig. Det kreves aktive læringssløyfer - både på tiltaksnivå og på strategisk nivå -der det vi observerer og erfarer fra små eksperimenter til større piloter kontinuerlig informerer og justerer mål, metoder og prioriteringer. Uten slike mekanismer risikerer selv velutformede KI-satsinger å bli låst fast i feil retning, uten evne til å korrigere kursen.

Dette er ikke et argument for å bremse. Det er et argument for å bygge inn læringskapasitet fra dag én, som en integrert del av utviklings- og styringsmodellen, ikke som en evaluering i etterkant.

Design som strategisk og praktisk kapasitet

DOGA er det nasjonale kompetansemiljøet for bruk av design i offentlig innovasjon. Vår erfaring er entydig: der design brukes som tenkemåte og arbeidsform fra starten, øker sannsynligheten for at teknologiinvesteringer gir de effektene vi ønsker. Erfaringer fra offentlig innovasjon internasjonalt peker i samme retning: utforskende, tverrfaglige tilnærminger som styres av ønskede effekter for brukere og samfunn fremfor forhåndsdefinerte leveranser, gir gjennomgående bedre effekt.

Design handler nemlig ikke først og fremst om estetikk. Det handler om å identifisere de riktige problemene før løsninger velges, å involvere de som kjenner utfordringene fra innsiden, og å utvikle og teste hypoteser om hva som faktisk vil fungere - iterativt og lærende.

For offentlig sektor betyr dette tre konkrete kapasiteter som må bygges parallelt med teknologiinvesteringene:

1. evnen til å forstå, artikulere og ramme inn de reelle utfordringene - ikke bare de tekniske behovene;
2. evnen til å designe og fasilitere prosesser der teknologi og organisasjon utvikles i tandem og;
3. evnen til å lære systematisk fra det som faktisk skjer når ny teknologi møter brukerne i virkeligheten. Ett skritt av gangen.

Den ansattes perspektiv — det uforløste potensialet

Tenk på en saksbehandler i NAV, en sykepleier i hjemmetjenesten eller en lærer på en videregående skole. I løpet av det neste året vil mange av dem måtte ta i bruk KI-verktøy de ikke har bedt om eller vært med å forme. Vil teknologien være til hjelp, eller vil den bare komplisere arbeidet?

Ansatte som møter KI uten reell medvirkning, har gode grunner til å være skeptiske. Men her ligger også det største uforløste potensialet. Ledere, kunnskapsarbeidere og de som kjenner tjenestene og brukernes behov fra innsiden - alle sitter på kunnskap som er avgjørende for å gjøre KI til noe mer enn et nytt lag med teknologi oppå gamle strukturer.

Det betyr ikke at alle skal være med på alt, men at den kunnskapen som finnes nærmest utfordringene, må tas på alvor i utviklingen. Da blir teknologien bedre, og tilliten til det som tas i bruk større.

Tillitsreformen og KI-satsingen kan forsterke hverandre

Regjeringen har selv pekt på noe av det samme i tillitsreformen – at fagfolk nærmest brukerne må få mer handlingsrom, og at løsningene bør komme nedenfra. Men tillitsreformens logikk og KI-satsingen ser foreløpig ut til å leve i ulike spor. Vi trenger en bro mellom dem.

Hva betyr det i praksis? Det betyr at mennesker og organisasjoner involveres fra starten, ikke bare i utformingen av verktøyene, men i spørsmålene om hvordan arbeidet og tjenestene bør organiseres på nytt. Det betyr at tjenester designes ut fra innbyggernes situasjon, ikke fra systemets logikk. Det betyr at erfaringer fra utprøving kobles tilbake til strategi og prioriteringer – slik at vi lærer og justerer underveis, ikke bare etter at alt er levert.

Dette er ikke et nytt grep – det er en reaktualisering av den samme logikken som lå til grunn for Samarbeidsprosjektet LO/NAF, nå med KI som løftestang.

Vi kan gå foran igjen

Vi er stolte av den norske modellen. Den ble ikke til ved å la markedet og teknologien styre alene. Den ble til fordi vi på 1960- og 70-tallet valgte å utvikle teknologi og organisasjon i tandem, det tekniske og det menneskelige som én helhet, bevisst og systematisk, med humanistiske verdier som kompass. Samarbeidsprosjektet LO/NAF handlet ikke bare om effektivitet, det handlet om at teknologi skal tjene menneskene, ikke omvendt. Det gav oss en velferdsstat verden fortsatt ser til.

Nå, når KI kan påvirke fremtidens arbeidsliv på en måte vi knapt kan forestille oss, trenger vi de samme verdiene som rettesnor. Ikke naiv teknologioptimisme, men en bevisst, etisk forankret utvikling der vi stiller krav til hva teknologien skal gjøre for innbyggere og ansatte, og hvordan den skal formes. Vi har forskningen. Vi har metodikken. Vi har et verdensledende fagmiljø med validert praksis fra offentlig innovasjon. Det vi trenger er å ta den organisatoriske og menneskelige siden av digitaliseringen like alvorlig som den tekniske — fra starten, ikke i etterkant.

Spørsmålet er om vi griper sjansen til igjen å gå foran — med en menneskepositiv og etisk forankret digital omstilling.

Kronikken bygger på følgende forskningskilder:

• Enid Mumford: The Story of Socio-Technical Design. Information Systems Journal 16 (4), 2006.
• Flere publikasjoner fra Magnus Li, Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo.
• Leif Knutsen et. al.: Artificial Intelligence in the Public Sector — An Agenda for Responsible Innovation through Learning. ACM/IEEE, 2024
• Andrew Greenway og Tom Loosemore: The Radical How, Nesta/Public Digital, 2024. 

Om forfatterne 

• Benedicte Wildhagen, fagansvarlig i Offentlig system- og tjenesteinnovasjon, Design og artikektur Norge
• Svein Gunnar Kjøde, seniorrådgiver, PhD i systemisk design, Design og arkitektur Norge 
• Hanne-Cecilie Bjørka, leder for Offentlig system- og tjenesteinnovasjon, Design og artikektur Norge