Debatt

Velferdsalliansen: Arbeidslinjen hjelper ikke mennesker tilbake til arbeid

I stedet for å bidra til å realisere menneskers drøm om å komme seg ut i arbeidslivet og bygge en fremtid, har arbeidslinjen blitt stigmatiserende og en pisk for de som trenger hjelp, skriver leder for Velferdsalliansen, Honoratte Muhanzi.

Honoratte Muhanzi er leder av Velferdsalliansen. Hun deltar i Altingets debattstafett om arbeidslinjen og advarer om barrierer innvandrere opplever i arbeidslivet og det som ofte blir et valg mellom pest og kolera. 
Honoratte Muhanzi er leder av Velferdsalliansen. Hun deltar i Altingets debattstafett om arbeidslinjen og advarer om barrierer innvandrere opplever i arbeidslivet og det som ofte blir et valg mellom pest og kolera. 
Honoratte Muhanzi
Dette er et debattinnlegg, og innholdet står for skribentens regning. Alle innlegg hos Altinget skal overholde presseetiske regler.

Fra høsten 2021 skulle det være vanlige folks tur. Samtidig som at fattigdommen øker, er det trist å se at arbeidslinjen, en politikk som skulle hjelpe flere mennesker inn i jobb, har vist seg å være en tragisk virkelighet og en fattigdomsfelle for unge som faller ut av skolen, uføre, minstepensjonister, og mange andre.

I stedet for å bidra til å realisere menneskers drøm om å komme seg ut i arbeidslivet og bygge en fremtid, har arbeidslinjen blitt stigmatiserende og en pisk for de som trenger hjelp.

I tillegg har uttalelsene fra regjeringen stigmatisert en hel gruppe mennesker. De som er syke. Ved å bruke arbeidslinjen som et påskudd til at «det skal lønne seg å jobbe», så settes alle de som ikke KAN jobbe i en vanskelig situasjon. De har allerede mistet sin mulighet til å arbeide, mange bidrar frivillig og prøver å være med på sosiale aktiviteter. Dette er ikke godt nok for Støre-regjeringen.

Debattstafetten «Har arbeidslinja blitt et skjellsord?»:

Altinget Arbeidsliv ønsker å ta tak i relevante spørsmål som rører seg på den politiske agendaen. Vi vil skape en plattform for en faktabasert, saklig og interessant debatt der ulike stemmer kommer til orde og bringer samtalen videre.

Allerede i begynnelsen av 1990-årene lanserte regjeringen begrepet «arbeidslinja», hvor tanken var at alle i yrkesaktiv alder som kan arbeide, har en plikt til å gjøre det, mens trygder er forbeholdt dem som ikke kan arbeide. Kort oppsummert; det skal lønne seg å arbeide fremfor å leve av offentlige ytelser.

Det skapte debatt da Oslos byråd for arbeid, integrering og sosiale tjenester Rina Mariann Hansen (Ap) gikk ut i media og mente at arbeidslinja i sosialpolitikken er utdatert.

Vi i Altinget Arbeidsliv har derfor invitert inn sentrale stemmer fra det politiske miljøet, organisasjoner, akademia og næringslivet for å belyse spørsmålet «Har arbeidslinja blitt et skjellsord?».

Andre innlegg i stafetten

Valg mellom pest eller kolera

Arbeidslinjen må endre fokus. Det må heller snu tankene til at alle de som kan/klarer og ønsker å arbeide skal det legges til rette for. Enten ved hjelp av kompetanseheving eller arbeidspraksis om dette mangles. 

I stedet for å bidra til å realisere menneskers drøm om å komme seg ut i arbeidslivet og bygge en fremtid, har arbeidslinjen blitt stigmatiserende og en pisk for de som trenger hjelp.

Honratte Muhanzi
Leder, Velferdsallliansen

Hver og en må bli hørt om hva de ønsker å arbeide med, det skjer ikke i dag. Det er Nav som bestemmer hvor du skal ha arbeidstrening, og du kan ikke si nei.

Selv om dette kan gjøre at vedkommende blir syk eller ikke klarer å fullføre treningen. Da blir noen fratatt mulighet til å velge hva de ønsker å gjøre. Det føles av og til at enn må velge mellom pest og kolera.

Noen arbeidsplasser har lang vei og krever flere bytter av kollektivt for å komme frem. Det er ikke hensyntatt den enkelte. Alle skal i jobb og arbeidslinjen kreves. Ikke alle er utadvendte og klare for kundeservice, ikke alle klarer å arbeide på en byggeplass. Vi må kunne tilpasse dette bedre. Men – arbeidslinjen må følges. 

Les også

Frykter å gå over inntektsgrensen

Vi trenger en arbeidslinje og inkludering i arbeidsmarkedet tilpasset også behovene til de svakeste i samfunnet, langt fra arbeidslivet.

Det finnes utrolig mange uføre som savner å være i arbeid. De har mistet mange av de relasjonene man får gjennom en sosial arbeidshverdag og savner å bidra til noe mer enn seg selv. I dag er det spesielt utfordrende for uføre å drive meningsfull medvirkning med den arbeidsevnen de har. En av de store årsakene til dette er inntektsrammen som er på 0,4 G. Dette utgjør ca. 44.000 kr i året, som tilsvarer 3600 kr i måneden, som igjen betyr cirka 2–4 møter.

Hvis en som mottar uføretrygd ønsker å bidra med sine evner gjennom medvirkning i forskningsprosjekter, styrer eller brukergrupper i Nva, gjør denne inntektsgrensen det svært vanskelig. I frykten for å gå over inntektsgrensen sin og påvirke trygdebeløpet, er det mange som tvinges ut av slik aktivitet. Denne frykten må sees i sammenheng med økte utgifter ellers i samfunnet, knyttet til blant annet avgifter på matvarer, strømpriser og drivstoff.

Ikke alle kan arbeide fulltid

Mange unge som ikke klarer å fullføre grunnskole eller videregående skole, samt de som står i fare for å bli uføre på grunn av sykdom eller psykiske lidelser, står overfor store utfordringer når det gjelder å skaffe seg en relevant jobb. Dette skyldes ofte mangel på relevant arbeidserfaring og utdanning, som er viktige faktorer for å lykkes i arbeidslivet. Regjeringen og Nav må også innse at ikke alle kan arbeide/studere på fulltid. Skole og arbeid må i større grad tilpasses individet, med fokus på å motivere og bygge opp den enkelte der de står. 

Arbeidslinjen har særlig negativ innvirkning på innvandrere ved å legge til rette for en ensidig tilnærming til integrering og inkludering i arbeidsmarkedet. 

Honoratte Muhanzi
Leder, Velferdsalliansen

Arbeidslinjen har særlig negativ innvirkning på innvandrere ved å legge til rette for en ensidig tilnærming til integrering og inkludering i arbeidsmarkedet. Dette kan gjøre det vanskeligere for innvandrere å finne arbeid og å komme inn i arbeidsmarkedet på like vilkår som majoritetsbefolkningen.

Innvandrere møter barrierer

Barrierene som innvandrere møter i arbeidsmarkedet kan skyldes en rekke faktorer, som mangel på språkferdigheter, anerkjennelse av kvalifikasjoner, og diskriminering. Regjeringen, kommunene, og Nav må sikre tilgang til tilstrekkelig og passende språkopplæring. Språkopplæring er en nøkkelkomponent i å lette innvandreres tilpasning til arbeidsmarkedet, og opplæringen bør være fleksibel og tilpasset den enkeltes behov og nivå.

Regjeringen må sammen med universitetene finne løsninger som gjør det mer effektivt å akkreditere utdanningen og kvalifikasjonene til innvandrere som måtte flykte fra hjemmene sine. Ellers risikere vi at innvandrere ender opp i lavtlønnede jobber som ikke er faglig relevant for deres kompetanse, som igjen kan føre til økt fattigdom, sosial ekskludering, og en følelse av at det Norske samfunnet ikke tar dem på alvor.

Det er på tide at vi som samfunn tar et oppgjør med arbeidslinjen og sørger for at den blir til et verktøy som virkelig hjelper de som trenger støtte til å komme seg ut i arbeidslivet. Det er på tide at vi sørger for at alle har muligheten til å bygge en fremtid for seg selv, ikke bare de med mest privilegier. 

Regjeringen må sammen med universitetene finne løsninger som gjør det mer effektivt å akkreditere utdanningen og kvalifikasjonene til innvandrere som måtte flykte fra hjemmene sine. 

Honoratte Muhanzi
Leder, Velferdsalliansen

Les også

Omtalte personer

Honoratte Muhanzi

Leder, Velferdsalliansen (EAPN Norway)

E-postPolitikk har aldri vært viktigere

Få GRATIS nyheter fra Norges første rendyrkede politiske redaksjon

0:000:00